RABALDER INNPÅ LAMON Del 8

TERJE BREDE WANGBERG

Menighetsrådet stilte velvilligst - og nok en gang - Lademoen Bedehus til disposisjon for ett såkalt Almannamøte, der det ble regnet med at tilstrømmingen kom til å bli vel så stor som det hadde vært ved den siste sjalabaisen på samme stedet.

De viktigste arbeidspunktene ved det kommende møtet skulle helst være følgende:

1. Om det var både ønskelig og muligheter for at det straks kunne inngås en fullstendig fredelig forsoning, innen Lademoen Sogns forlengst fastlagte grenser – spesielt mellom Lilleby og Nerlamons beboere

2. Om møtedeltakerne ville anbefale at byens øverste ledelse skulle fortsette med det nødvendige komitèarbeide vedrørende omleggingen av Nordlandsbanens  skinner der inne på Lademoen. Eller la gammelskinnan ligg der dem alltid hadde hatt sin plass, gjennom Nerlamons vakre småhusbebyggelse.

3. Om de tilstedeværende – såfremt pkt.1 ble aktualisert – også ville bli med på ett samlet forslag om utvidelser av den kulturelle virksomhet og forbedringer av de allerede bestående fritidsaktivitetene innenfor Lademoen Sogns forlengst fastlagde grenser.

For eventuelt å kunne roe gemyttene noe, fikk bedehusets egen vaktmester ett ganske alvorlig påbud om å dempe temperaturforholdene, ved å holde seg langt unna både vedbua ute i gården og den digre to meters runde, og svært høye svartovnen stående prydelig i den nederste kroken inne i storsalen.

Denne gangen ville det eneste underholdningsmessige innslaget under forhandlingene bli, at Lamostrandens Blandede Sangkor skulle få lov til å medvirke med to sanger – en før og en etter at den alvorlige avstemmingen skulle fine sted.

Av det dirigentløse koret – gammeldirigenten, Gabriel, hadde fått sparken på grunn av kjeftbruk - ble innflytter Albert fra Ytter Namdal`n, forespurt om å legge frem det problematiske dirigentforholdet for gatemusikanten Kal med Fela. Kal var jo den eneste i denne musikalske flokken av spællmenn som var kjent for å være en noenlunde brukbar leser av noe så spennende som noter.

Kal takket ja til forslaget om å stille som Blainnakorets fremtidige dirigent, men forlangte å få penger nok til komme seg utover til Munkegatas O.M.Jensen – "De korpulentes klesforretning" – for å foreta ett helt nødvendige innkjøp av en kledelig overall til bruk ved korøvelsene  og ellers alle nødvendige klesplagg til bruk ved de offentlige opptredener som måtte bli aktuelle. Til og med ei ny og hvit langunderbukse og nye svarte småsko.

Foran sanginnslagene ved dette Almannamøtet, innså de gjenværende  korsangerne i Lamostrandens Blandede Kor, hvor viktig det var for den videre virksomheten, at koret gjorde ett ekstra godt inntrykk. Etter som både de krangelaktige Gabriel med derre prydbarten, Osvald og den svarthårete og alltid så krangelaktige Belinda, var blitt "frosset" ut som kormedlemmer - og sopranjenta Dorthea oppe fra Voldsminde blitt forespurt om hun kunne forsøke å få sanket inn ett og annet nye sangglade medlemmet fra Bakkaunet eller strøket borte ved Buranbanen.

En ganske pågående vervekampanje, resulterte i flere påmeldinger om de bare slapp å prøvesynge:

Peder Kårsvigen sa ja umiddelbart, det samme gjorde Albert og husverten i Laveintolv, Julius eller Jullen som han også ble kaldt. Metodisten Emanuel som bodde oppe i Enkgata var litt uvillig til å begynne med, men da han ble gitt lov til å ta med seg gitaren på øvelsene, slo han straks til.

Både kunstmaler Arthur Meyer og trikkekonduktør Spleis – den sistnevnte kjent for sin gode stemme når han ropte ut meldinger om trikkeholdeplassene – takket begge oppriktig ja og hjerteligst for forespørselen, mens vognmann Sveen borte i Jystadgården bare dro på fliret. –

-Æ har nok med bare ein gamp – sælv om æ ein gang i tida sang bass i ett Avholdslosjekor uti medtby`n. Mæn det e læng sida det ! -

Den litt for gamle lærer Flæmseter ved Lillebyskolen var gla for at han for en gangs skyld kunne stå til kulturell tjeneste og det samme sa frøken Berit Tangvik ved samme skolen. Hun var jo søster av den daværende Hegrasognepresten med samme etternavn - og han var straks frempå om ikke koret etter en del øvelser kunne komme på en Sangertur innover til Stjørdalsdistriktene, for å synge under en eller annen gudstjenesten.

Hans egen prektige søster, jomfru Berit var både lys sopran og notekyndig.

Vervingsjenta Dorthea fra Voldsminde fikk med seg tenoren Roffen helt borte fra Møllenbergsgata og syntes ikke det gikk an å si nei da selveste Rudolf Neslund og hans utmerkede broder Arne Lagampen meldte seg på som bassangere.

Flirop med sekken ymtet frempå om å slå seg med, da han en morra gikk seg på Albert utenfor bryggeriet nede i Strandveien, men Albert frarådet karen å stille til første øvelse på grunn av alderen - og denne strisekken som han så absolutt skulle ha med seg over alt.

Kvikke og kortvokste Lillemann med Vesken ble av dirigent Kal, vinket frem til pianoet på den første øvelsen – før han høyt og tydelig sa:

- Du bli den siste nykomlingen, Lillemann. No tar vi itj inn fler -.

Kal med Fela var konsekvent.

- Det e ett sangkor - itjnå fesjå -.

Kal med Fela ville nemlig ikke ha sittende på seg at han var noen dårlig korinstruktør på sine gamle dager.

 

Forts.

(Bare litt igjen)

         

​​