TERJE BREDE WANGBERG
Det var kommet småfolk oppe i barnesenga hos Hulda og Albert i fjerdeetasjen i Tolva og den snedigste barselgaven kom tvert fra selveste vertinna, hu Ragna borte på kafèen, som hadde bakt ei frodig bløtkake med påskriften "La gutten gro – som gresset bak do".
Men oppmerksomheten som de to nye foreldrene satte aller mest pris på, var da lederen for Syforeningen "Jabbsafta" ringte på ytterdøra, der hun med stor høytidelighet og litt gruggen i sin gamle stemme, gratulerte og ønsket fred og fordragelighet for den lille familien.
–Gi blaffen i derre pølsselgende bråkmakeran neppå Lamostrainna. Itj har det vorre nå grænse mellom Lilleby å Svartlamon og itj bli det nåkka sånnt heller -.
Hulda fikk overrakt en diplom om at hun var innvilget livsvarig medlemsskap i denne nå så populære Syforeninga på Nerlamon - og som en gave til den nyfødte guten ble hun overrakt ett vakkert par nystrikkete barnesokker.
Barneforøkelsen bredde seg og to dager på rad var det jevnlig gatemusikanter innom plankegjerdet nede i bakgården. At Ola Donk og Kal med Fela stilte opp til parets ære, syntes de ikke var så overraskende, heller ikke da munnspilleren Ingolf fremførte ett par nummer sammen med den beskjedne Ole-Lusa på kam.
Men da Lamostrandens Blandede Sangkor fylte opp hele gårdsplassen med livlige toner, tok gråten dem begge. At verken krakilske korsangerne Gabriel, Osvald eller Belinda stilte i rekkene, virket som om det var til stor glede for de andre sangerne fra Nerlamon.
-Fri oss fra det onde – sa Metodistsangeren Emanuel – han bodde oppe i Enkgata – uten at andre enn de tjue i sopranrekka fikk høre hva han sa.
Den alltid så frodige Rudolf fra Korsvika var blitt informert om nedkomsten, da han var innom Ragna for en kaffetår og påfyll av kardonger – varene som kafè-vertinna Ragna hadde holdt godt skjult innerst i glassdisken.
– Kanskje kundeforholdet med ungparet blir gjænopprætta om itj aillt for lang tida -.
Rudolfs flir var like bredt og innbydende som ellers.
– Du kainn no få sagt det å du, Rudolf !-.
Ragna gliste og slo seg på høyre lår med ett par digre grytkluta.
Rutta fra Gardermoensgata Tre hadde også meldt seg på til Syforeninga – selv on syflisene egentlig hadde planlagt å sanke sine aktive strikkersker og broderinner bare fra Svartlamons aller nederste regioner.
Det aller første Symøtet skulle avholdes hos Klara borte i General von Kroghs gate, noe som passet utmerket godt for Rutta Meyer. Det var jo ikke lange veien - og hun kunne jo til og med fra sitt eget stuevindu i Gardermoens gata 3, se over grensa til Reina som lå på østsiden av Lade Såpefabrikker.
Klara kaffegrutspåer, var spandabel og hadde anskaffet seg ei hel flaske Hvit Curacao til kaffen og hele fire langflasker med Pils.
- Om det skoill bli nå`n tørste kvinnemenneska oinnerveis i det herre sekkert ganske langvarige festlige symøtet.-
Klara var av natur ganske forutsigbar og erkjente overfor Rutta, at praten i hovedsak kunne komme til å dreie seg om det mangeårige og fiendtlige forholdet mellom Øvre og Nedre Lademon – altså Lilleby og Svartlamon.
Derfor hadde hun på luringen også hamstret inn ei flaske Portvin, som hun og Rutta bevilget seg en aller så liten åpningssup fra - før de andre ankom selskapslighetene.
– For nærvans skyld -.
Klara erkjente straks at hun ikke var drikkfeldig.
– Det e det bare nå`n sladdrandes fruentimre ved Utsikten neppå Reina, som har foinne ut -.
Syforeningens medlemmer var kommet et stykke nede i Curacaoen, da sydamenes forkvinne – femenistforkjemperen, Jomfru Kadabra ba om ordet, der hun foreslo for de atten håndverksaktive kvinner, om å stå opp "for at stride" mot de krigerske Svartlamonitterne - disse svært så aktive motstanderne av den like så påståelige Lillebygjengen.
Kadabrajenta mente hun kunne dette med å ordlegge seg.
– Æ mane konsekvent te en forsoning – i ett hvert fall oss kvinner i mellom og så får derre hånstauran av nå mainnfolk bare fortsætt med skjitpraten sæ i mellom. Og herre lyt skje fort. Æ sei itj mer -.
Det ble skikkelig applaus, samtidig som den godhjerta vertinnen Klara omsider og nok en gang, uten oppstyr klarte å få åpnet ei ny portvinsflaske.
Den talaføre forkvinnen ble ganske skjelven i stemmen, da hun løftet det ene av de to glassene – og med høy røst forkynte:
-Derre nåværende selvoppnevnte Svarte Lamolederen Gabriel og hans ditto næstleder Belinda må bort. Det samme må også derre ufordragelige påhenget dæmmes, hain Osvald. Som ny leder foreslår æ hærved mæ sjøl – og me a Rutta som næstleder.Vesst æ itj toille, skoill altså det herre bli ein fra Lilleby og ein fra Svartlamon -.
Saken ble vedtatt av samtlige av de stadig mere blidstemte medlemmer av syforeningen "Jabbsafta".
Det ble sekretær Lovisa, som ba forkvinnen sørge for at det snarest mulig ble innkalt til et almannamøte for Lamoforeningen borte på Bedehuset.
Vedtaket ble fattet ved hjelp av påfyll av Curucao`n – hvit av farge.
De fleste "Syflisjentene" forlot selskapet uten både en del av strikketøyet - og ganske mange også uten gjenglemte hodeplagg og vakre halstørklær.
Forts. (Gudskjelov, bare ett par kapitler igjen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar