RABALDER INNPÅ LAMON Del 6

TERJE BREDE WANGBERG

På det livlige fellesmøtet borte på Lademoen Bedehus, var følgende Resolusjon  ganske  enstemmig blitt vedtatt:

DEN FREMTIDIGE JERNBANELINJEN FØLGER INNHERREDSVEIENS TIDLIGERE TRASÈ.

En kopi av planforslaget ble lagt frem for Lamostranden Vels formann, Gabriel og hans nestkommanderende og likesinnede hustru Belinda – dette utrivelige og utspekulerte kvinnemennesket, som alltid sto ved hans side i både gode og vonde dager.

De to vedtok umiddelbart at saken i sin helhet burde legges fram for debatt, og det ved ett åpent møte i storsalen på Lademoen Bedehus, for dette var eneste plassen som rommet så mange mennesker under ett eneste saliggjørende tak inne på hele Lademoen.  

-Det bli foillt hus -.

Gabriel var som vanlig påståelig.

– Du træng itj å lægg dæ bort i arrangement i det hele tatt, du importerte Albert oppant Lilleby. Herre ordne vi skikkelige Lamoguttan opp i sjøl -.

Komiteen fikk lånt seg ei skoletavle, en krittbit og en svamp av vaktmester Rønning oppe på Lillebyskolen, noe som vognmann Sveen med gampen "på slep" tok på seg å få nedover til Bedehuset.

Innvitasjonslapper ble utsendt til de mest innflytelsesrike kamphanene, som ville bli berørt av omleggingene av jernbaneskinnegangene.

Sjefen for Politihuset borte på Gråmølna forlangte å få være tilstede. Det samme gjaldt Overlærerne for både Lilleby og Lademoen Folkeskoler, videre Sogneprest Sæbø, fabrikksjefen på Lade Fabrikker, Direktøren for Aktiebryggeriet, storgubbene sjøl oppe på både Lilleby Smelteverk og Ståltråden som nesten lå vegg i vegg lengst oppe på Rønningsletta.

Innehaveren av Flatås Begravelsesbyrå hadde meldt sitt nærvær, om det bare ikke tilfeldigvis meldte seg en eller annen kunden.

Både tyttebærselger Egil Ervig i svingen oppe på Buran og kinovakt Kallan ved Rosendal kino meldte seg på lista, men det gjorde ikke beskjedne jordmor Astrid Eggen, som hadde sitt bosted vegg i vegg med Gaares Elektriske, nede ved John Hansens alltid så forekommende Sykkelforetak. Men Jordmor Roaldseth Mæhre – i samme bransjen - borte i Møllenbergstrøket, meldte sin ankomst ved å underskrive ganske dominerende med en skikkelig stor tømmerblyant

De hørte pussig nok ikke ett kvekk fra hverken Lademoen, Ladehammeren eller Ladebekkens Velforeninger.

At almenheten kom til å stille opp var det ingen som tvilte på.

– Det bli fullt hus å stormende jubel -.

Gabriel var skråsikker og støttet det hele med ei stor bøtte med saft, mens selve kaffen var både nymalt og ble levert av Sjøvold, mot at den ble kokt på den digre bedehuskjelen.

Som det vanlige var i de indremisjonske kretser, ble det på innbydelsen påskrevet:

"Ta med kopp og skje".

Da verken skolene eller arbeidsdagen ved fabrikkene sluttet før klokken ett på lørdagene, var folk blitt anbefalt å innta sine langbenkeplasser i god tid før klokken var blitt fem.

Det kom til å vise seg at allerede en times tid før, var begge salene fullsatt og dermed var både all saften og kaffen forsvunnet fra bedehusets romslige kjøkken ute i gangen, allerede lenge før møtets begynnelse.

De siste som kom seg innom dørene, skulle vise seg å bli den alltid så pliktoppfyllende "Perleporten" som til og med ga ut bladet Krigsropet ved inngangsdøren - videre kompisene og Byoriginalene Gotten og Guldbrand fra andre sida av Bakkbrua. 

Av Byfrøkna "Maria-Lett-På-Tå" var disse folkene i god tid gjort kjent med at det for en gangs skyld skulle skje ett djevelsk og helvetes møte inne på selveste Østbyens Bedehus. - Nysgjerrigheten lenge leve – sa de til hverandre, før hele gjengen kuttet ut ertersuppeporsjonen borte på Dampkjøkkenet oppe på Torget.

Hovedpersonene oppe fra Lilleby – såpekokerne Albert og Peder - hadde sikret seg gode plasser, hvorfra de fikk gode overblikk over alt folket nedover i benkeradene:

Flirop var på plass og hadde satt fra seg sekken ute ved det lange dasshuset i bakgården, det samme hadde den fredelige knivsliperen Oskar, mens studerende Lillemann Med Vesken hadde inntatt en ståplass like ved Gummi-Rudolf .

Rudolf brukte av prinsipp alltid å stå.

Albert fikk øye på selveste sogneprest Paul Sæbø, mens kompis Peder ble både forundret, forståelsesfull og glad, da han borte ved talerstolen kunne se hele Lademoens huslege Odd Smith, i ivrig samtale med Jordmor Roaldset Mæhre borte fra Møllenberg..

Begge hevdet overfor hverandre at de bare møtte for sikkerhets skyld.

Stemningen i storsalen ble stadig mere amper, da bedehusets pliktoppfyllende vaktmester la innpå enda en sekstisentimeters  bjørkvedkubbe i den digre, høye og runde svartovnen - som med sin flotte støypejernskrone øverst på de to metrene, prydet den for lengst glovarme kroken nede ved døren til Lillesalen.

Det gikk høylydte og fornøyde sukk gjennom forsamlingen, da det endelig skjedde at Gabriel fra prekestolens forhøyde plass – med ekstra høy stemme kunne fortelle at møtet var satt.

Han tok seg straks den frihet å meddele at komiteen oppriktig beklaget at kjøkkenet var gått tomt både for saft og kaffe.

– I grunnen ganske ok, for vi har viktigar ting å foreta oss her i kveld enn å fol i oss vann å brød -.

Det ble stor applaus og ivrige fot tramp på de brede, nyskurte golvplankene.

-Før vi beveger oss inn på det som må betegnes som hovedsak i kveldens program, e æ dessverre nødt te å meddele at Sognepresten har bedt om ordet. – Uten akkurat det forholdet, hadd vi næmlig overhodet ikke fått leie herre Bedehuset te dettane spesielle formålet -.

Sognepresten hadde på forhånd lagt manuskriptet på lesepulten som sto på sin faste plass ved siden av alteret – og begynte innlegget med sin andektige stemme:

-Kjære medmennesker her inne på Lademoen Sogn !  -Forèn eder. Hold deres stier rene og la ingen stengsel blive av lengre varighet, enn det er høyst nødvendig -.

Den Evige Student, tok frem ett svart lite, svart og firkantet Kodakapparat fra vesken og klarte å få knipset sognepresten, da han etter talen snublet noe voldsomt, på vei ned fra prekestolen.

Det ble Lillebys ganske lange, Namdalsinnflyttede Albert, som fikk Peder Kårsvigen til å sette frem skoletavlen, før han med krittet - og til minste detalj – omsider klarte å skissere opp hele planen for å få Meråkerbanens skinner lagt langsmed den ganske strake Innherredsveien – helt foranderlig fra dagens kronglete omveier, aller lengst nede på Svartlamon til dels gjengrodde stier.

Ikke helt uventet ble det av representanten fra Mortensholm og Reppe, rettet et spørsmål til møtelederen, om hvor det kom til å bli av alle de verdifulle jernbaneskinnene og alle nettinggjerdene som måtte bli til overs, hvis planen en eller annen gang kunne komme til å gå igjennom i de bevilgende myndigheter – og det sikkert etter uttallige betraktninger i flerfoldige nedsatte komiteer.

Snekker Olsen fra Sodemannsgata, var like nysgjerrig på hvem som skulle overta alle jernbanesvillene, men valgte å holde kjeft. Alfred Nordtvedt ba pussig nok heller ikke om ordet, for han hadde tidligere kjøpt alt det gamle treverket, fra rivingen av brua over Nidelva oppe på Elgesæter.

Det viste seg at den fuktige svampen ble ett viktig hjelpemiddel til bruk på denne nyttige skoletavla, som hadde fått en lett synlig plass midt på gulvet rett foran forsamlingen.

Sykkel-John Hansen lurte på om skinnene kunne bli trasige å forsere for hans syklende kunder, begravelses-Flatås om det kunne bli satt opp noen form for perrong utenfor hans lille kontor og kjøpmann Egil Ervig om hvordan forholdene ville bli, når vognmann Sveen skulle parkere gampen rett utenfor hans forretningslokale, og da med vogna full av kasser med både tyttebær, blåbær og multer.

Rosendal Kinos dørvakt, Kallan, var som vanlig "forbainna" og mente høyt og tydelig at togets forbikjøring, regelrett vill sette de lange køene av kinofolkenes liv i den aller største fare.

-I ett hvært fall de gangan det e Tarzanfilma og kinokøa gjærne strække sæ heilt nedover te gammelkjerkgårn like bortmed Frostaveien -.

Sognepresten forlangte rett og slett at det foran Lademoen Kirkes sørøstlige tårnparti måtte monteres en skikkelig og solid togperrong – noe som ganske sikkert ville bedre kirkesøkningen betraktelig for fremtiden.

Organisten fryktet alt for mye leven under salmesangen – og ellers utvilsomt under hans postludium spill.

Folk fra både inne på Lilleby, i Enkgata og oppe på Rønningsletta, roste forslaget med himmelsk lovsang, men så godt som hver eneste beboer nede på Svartlamon satt med knytta never og gjenlukket munn.

– Få hainn derre importerte Namdalingen Albert te å ta med sæ hainn derre sære og innpåslitne korsvikingen Peder Kårvigen, og fløtt oppover te hjæmplassen sin på derre værharde kysten. Der kainn dæm bare fyk utover på havet bægge to – så e vi kvitt dæm for alltid -. Palmin såpfabrikker har sekkert itj mer bruk for derre to krabatan, te å pakk vaskepulver - og å få præssa ferdigprodusert tannkræm nedpå tuban-.

-No e det dokker som må ro dokker ned -.

Albert og Peder ble flau – særlig da Osvald nede i Pølsbua klabba te den småvokste Ulrik oppe fra Ladevein - og bromhandler Alfred som egentlig holdt til borte på Utsikten, prøvde seg på å sparke læregutten hos den konkurrerende Brom-Mo i baken.

– No vart det sainnelig liv i lærvan her neppå Svart-Lamon å!-

-Skjærp dere, mine sognebørn – ropte prest Sæbø ut over den opphissede flokken.

Det endelige vedtaket ble etter mye om og men, at det skulle settes ned en arbeidskomitè og at det lørdagen etter skulle foretas en nødvendig besiktigelse i sakens anledning.

Møtet ble hevet en halv time før midnatt.

Det var først tidlig på morran dagen etter, at Pølsbodeier Gabriel fant igjen vogna nederst på Lamostranda - med begge hjulene avskrudd doningen.

Og oppe på Lilleby fant vognmann Ivar gampen gående laus, midt i potetåkeren borte ved Borgengården.

Allerede i de dager var det mye forunderlig som skjedde, når Statsbanefolkan var dumme nok til å offentliggjør at "dæm koinn tænk sæ å lægg nye skinna for nordovergående tog – og det te og med gjænnom Østbyens velplasserte bolighus."

 -Sånt koinn dæm hold for sæ sjøl – i ett hvert faill inn te dæm eventuelt byinne å grævva ved foten av Halvorsenbakken nerri Strandvei`n -.

I sakens anledning fikk Lamostranden Vel sin ganske nyvalgte formann, pølsebodeier Gabriel, - til hans egen store overraskelse - inn en notat i Lademoen Menighetsblad om forholdet – til stor ergrelse for sognepresten.     

Forts.

     

 

​​