TERJE BREDE WANGBERG
-Det va bare en skokk av Japanske lurumdreiera med hjæmlængsel te Tokyo å dalstroka innafor -.
Vognmann Lyng borte på Aktiebryggeriet var dypt vonbråten og hadde som ellers vanskelig for å tilgi andre enn de som var naboer ved stallen oppe på Rønningsletta.
Han bodde også selv der oppe med familien, men hadde problemer alle de gangene han utenfor bryggeriporten nede i Strandveien, måtte ta med seg spydige ungerop, der han brutalt fikk høre at han slett ikke var noen ekte lamonitter.
– Du e fra derre dritplassen Rønningsletta opp på Lilleby – ta med dæ gampen å kom dæ dit du hørre hjæm.-
De minst innbitte av beboerne fra Nerlamon hadde regnet med at starten av både Syforeninga Jabbsafta, Lamostrandens Blandede Sangkor og den etter hvert så populære Pølsebua, ville blidgjøre Lamonitterne rundt Strandveiens smale gater og streder i denne eldgamle striden - om det skulle være noen mellommenneskelige grenser der inne på Lademoen Sogn.
Likedan måtte de ivrigste bassespillende veppekonkurrentene fra Lilleby - med Albert, Peder og Hulda i spissen – innrømme for Serverings-Ragna på kafèen i Tia, at den nylig avholdte konkurransen nabofolkene i mellom, også burde ha vært med på å begrave stridsøksene - gjerne i den velkjente, fine fjæresanda nede på selveste Lamostranda.
-Aillt som legg neafor skinnan te Maråkerbanen e Lamon. Færdig me det -.
Forståsegpåer og Pølsebodeier Gabriel med hustru Belinda var konsekvent, selv om han stadig vekk fikk høre at han burde ta seg en rekognoseringstur, for å få bekreftet at også Lilleby virkelig lå nedenfor jernbaneskinnene.
– Spælle ingen rolle. Derre snobben opp i Lavein kainn bare levva livet farlig med både nord og sørgående tog for mæ -.
Det ble Namdalsinnflytteren Albert, som på en sen fredagens lønningsdags kveldsstund - sammen med sin elskede butikkekspeditrise Hulda - i ett ekstra lyst øyeblikk ute ved kjøkkenbordet oppe i fjerde i Lavein 12, i fellesskap kom frem til at Statens Jernbaneselskaps høyeste ledelse, sammen med de Trondhjæmske aller fornemske Herrer, måtte kunne få lagt om jernbanesporene til Meråkerbanens trasè gjennom Lademoen sokn.
Derved ville den alt for fastlåste og langvarige striden mellom den øvre og nedre delen av Lademoen få en ende.
Av naturlige grunner nedsatte de en komitè - og lot hodebryet kvile natta over, før Albert av formannen nede på Såpefabrikken fikk fri fra pulverjobben. Såpepakkeren, Korsvikingen og kjentmannen Peder fra samme arbeidsplass gjorde det samme, før de tok ett møte ved det innerste kafèbordet hos hu Ragna.
De hadde begge tatt med seg hver sin notisbok, en blyant og ett viskelær, samtidig som Peder kunne legge frem ett litt for slitt lokalkart over Østbyen.
Det ble adskillige påstander om både ditt og datt – for og imot – før de ved middagstider var blitt sånn noenlunde enige om sine forslag til mulige trafikkmessige endringer, der inne på det alt for kaotiske tettstedet Lademoen – gjerne kalt for Svartlamon – og akkurat det til en del gravalvorlige lamonitteres sedvanlige bestyrtelse.
Kompisene Albert og Peder vedtok resultatet av den storslagne skissen, som de etter dagens møte kunne rulle sammen, foran den endelige fremleggelsen for myndighetene – men akkurat det - først etter at saken hadde vært forelagt noen ganske få lokale innbyggere:
Plantegningen begynte med at legging av de nye togskinnene burde skje fra den lokale Lademoen Jernbanestasjon bortest i Strandveien. Med kraftig skrift, var det tydelig anmerket:
DEN FREMTIDIGE JERNBANELINJEN FØLGER INNHERREDSVEIENS TIDLIGERE VEITRAFIKKTRASÈ.
Den nåværende jernbanebrua burde enten bli revet, eller brukt av både Menigheten og Indremisjonen som gangvei over til Bedehuset.
Fra selve den gamle stasjonsbygningen kunne skinnene først passere den illeluktende Pissoaren borte ved Strandveikrysset, etterpå langs Syklende John Hansen og Jordmor Astrid Eggen. Deretter forbi Fjæregatakrysset til venstre, Apoteket Ladejarlen med den flotte statuen, Lademoen Postkontor, Flatås Begravelsesbyrå, Urmakeren, Fiskehandler Langø og Kjøpmann Egil Ervig oppe på Buran, der jernbaneskinnene ikke måtte bli lagt innover Mellomveien - for der hadde jo Lademoen Skole og endestasjonen til Lamotrikken sin for lengst vernede plass. De nylagte jernbaneskinnene måtte fortsette på den akkurat samme Innherredsveien, forbi den vakre Lamoparken med Anders Buens statuen, den flotte Fontenen og den halvråtne Musikkpavljongen, før skinnene omsider kunne legges forbi Lademoens eneste, storslagne tårnbygg - Lamokjerka.
Samtidig som gravearbeidet skulle fortsette - med alle Voldsmindebyggene på venstre side - måtte det vises forsiktighet med gravingen på grunn av Rosendal Kinos beliggenhet til høyre.
Etter å ha passert krysset med nedkjørselen til den digre Lademoen Kirkegård - der selveste Lilleby med alle sine bygårder lå like nedenfor, likedan den digre skolebygningen, Finnes Barnehjem, Ståltaugen og Lilleby Smelteverk - måtte skinneleggingen gå forbi Lademoen Sogns store og vakre Prestegård oppe i Innherredsveien 100, som ble etterfulgt av rekker med trehusbebyggelse- vakkert beliggende i nydelige hager helt innover til Rotvollhaugen inne på Leangen, der jernbaneskinnene omsider pånytt, kunne bli koblet til den gamle Meråkerbanen på flata like nedenfor den velvokste Rotvollskogen.
Albert og Peder kledde seg i finklærne og brukte ei hel uke av sine egne ferie-dager nede på Lade Fabrikker, til å dra rundt til alvorlige og nøye tenkende menn – slike visdomme administratorer, som klokelig nok valgte å nedsette komitèer til det videre arbeidet med de storslagne forslagene.
Fortsettelsen følger ved oppstandelsens morgen, den 22.april i 2017
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar