RABALDER INNPÅ LAMO`N Del 4

TERJE BREDE WANGBERG

Det var enka Ragna Halse fra Utsikten borte på Reina, som hadde vært kvikk i vendingen og kommet seg bortover til Sjøvold, for å meddele at flere småbåter ble rodd i retning Lamofjæras strender, fra en diger utenlandsk passasjerbåt som lå til ankers like utenfor Munkholmen.

Enkefru Halse var datter av grosserer Dyre Halse – hun var regnet for å være sånn noenlunde fri for senilitet og var en av Nerlamons mest velsette personer. Broren Kåre var kjent som en svært så aktiv spydkaster – ved bruk av sin egen spaserstokk - hvor som helst rundt om i byens gater og streder.

Både Sjøvold og ekspeditrisen Hulda – Namdalsinnflytteren Alberts kone - var kvikk i vendinga og kom seg ut på den høye butikktrappa, der de hadde ganske brukbar utsikt utover den blikkstille fjorden.

Dess nærmere de seks fullastede robåtene kom innover mot Lademoens fjærestrender, jo stadig bedre ble det å kunne se at det var skipsmannskapet som rodde båtene til lands, fullastet med folk fra fjerne strøk i denne store verden.

–Ska dæm sæll bøker?-

Toill Ola og søstera hadde kommet seg bortover til butikken, der de sammen med stadig flere nysgjerrige folk funderte på hva det var som egentlig foregikk.

– Innvasjon? -.

Karl Kråka hadde tilfeldigvis fått med seg "Maria Lett På Tråd" innover fra midtbyen. Til og med trikkekonduktør Spleis hadde tatt seg fri fra jobben – han var jo storligen engasjert med å flytte inn i nyleiligheten sin på to værelsa og kjøkken borte i Nonnegata.

– Kanskje dæm ska ta trikken utover te Hjorten borti Ilaparken -. Itjnåkka forundre mæ -. Spleis var skeptisk.

Folkene ute på det svære skipet var Japanesere på NorgesturnèJapanesere – og med selveste Nordkapp som hovedmål på den lange ferden.

-Så mytji skjeive øya har det aldri vorre innpå Lamon nå`n gang -.

Søsknene Spainnet var svært rastløse og stive i blikket. De hadde trukket helt nedover til selve Lamostranden og kunne etter flerfoldige kontrolltellinger meddele Gabriel oppe i Pølsbua, at hele seks robåter med sju langveisfarende Japanesere  i hver, burde bli toogførti personer til sammen. Kom de fram til etter hvert.

Tilstandene langsmed hele Strandveien, ble til ett eneste virvar av mer og mindre forstyrra Lamonittere.

Allerede før jappsene hadde kommet seg noenlunde tørrskodd inn på sandstranda, hadde de tre borte i pølsbua fått fyr på primusen, fått over vannet, skaffet til veie knakkpølser og servietter hos`n Sjøvold og fått blandet ripsbærsaft og vann i rikelige mengder, samtidig som Osvald sprang bortover til butikken nederst i Halvorsenbakken, etter drikkebeger og ett par norske flagg.

Kelneren ved Restauranten Ramphølet var ekstra kvikk i vendingen og sørget for koking av massevis med kaffelitre på alle de tre svære kjelene. Gummi-Rudolf mente han skulle bli skikkelig heldig – han var bare rent tilfeldigvis nedenom Svartlamon - på vei oppover til noen faste kunder i Lavein og oppe på Rønningsletta.

Også Rudolf tok først oppstilling rett ved pølsebua, men ble jaget bort av denne sorgtunge eieren, surpompa Gabriel.

– Finn dæ en ainna plass, din grislæst -.

Dette gjorde at den utspekulerte kardongselgeren, stilte seg ved den smale gangstien til badeplassene, helt nede ved sjøkanten – der robåtene med alle de nyfikne japaneserne ville komme til å legge til.

Den utfordrende Nattens Dronning hadde slått ut håret og funnet seg plass på den ene av de tre kjøkkenstolene under solparasollen, som pølsebodeier Gabriel gudskjelov hadde fått tak i bare noen dager tidligere.

Det åndet en stillhet av dimensjoner nede på Lamo`n, da toogførti spinkle, skeivøyde, kortvokste og hviskende Japanske kvinner og menn nærmet seg Strandveien Boulevard, der de rett foran jernbaneundergangen plutselig bråstoppet, kikket spørrende på sin svartdressede leder i en kledelig stråhatt, før de tverrvendte og kom seg i samme stillferdige siget på gangveien tilbake til robåtene, som lå beredt og klar for påstigning ute på den stille og fredelige Lamostranden.

Østens medmennesker hadde med egne og svært små ben, betrådt tettstedet Lademoen i den gamle Kaupangen Nidaros – med tilnavnet Trondhjæm – og mente at det var nok av besitigelser.

-Ka ska vi gjørra med aill pølsan og herre utblainna safta -.

Pølsebueier Gabriel var dypt fortvilt. Det samme var både kaffekokeren ved restauranten Ramhølet – og for all del selgeren av dusinvaran, hainn Rudolf.

 

Forts. om itj aillt for læng.

​​