ROTTENIKKEN Kap.9

TERJE BREDE WANGBERG

 

Landhandler Nikodemus – hainn Nikken - viste seg å bli en fredens følgesvenn bortover til bedehuset, når Ole lagerbetjent hadde sine fyrbøteroppdrag.

-Dæm sett væl hand i hand, breddavis kværander oppå vedkassen, når dæm e i farta bortpå Fordærvelsens hus -.

Jonas ble vanligvis svett i tankegangen, etter mangfoldige søvnløse netter, med intense sengeknirkingsutskeielser, gjennom en tynn panelvegg, vegg i vegg med loftskammerset til Sjølingen og Betjenten hans.

Det hendte, men mere sjeldent, at selveste soknepresten - lettkjennelig iført prestesnippen - var innom krambua for en rask syndens tur etter ei eller flere skråtobakkeska.  - Og noe søtt til min hustru, hun trenger også noe å skeie ut  med -.

Det var alltid Emilie den geistlige henvendte seg til, også da han lurte på om Jonas kunne ta en ekstrajobb som kirkegårdsgraver. -Vi trenger en staut kar som bærer preg av å kunne behandle en spade -. Hadde soknepresten bemerket og lot som om han ikke hadde hørt drittpraten om den opprinnelige tateren – slike ondskapsfulle meddelelser fra jabbkjærringene inne på benken i bua..

Den nyeste delen av kirkegården besto også av noe skjult flatberg og Jonas kom til at litt faglige kunnskaper med lunte og dynamitt kunne komme godt med, da han via Emilie takket ja til tilbudet ved prestens neste tobakks og godteribesøk. Det gikk da heller ikke mange dagene, før han med svette og noe dårlig rygg, fikk være med på å skaffe nok plass for ett steindødt fruentimmer, på hele seks fot under bakkenivå - og ved varsomt bruk av ett par hjelpsomme dynamittgubber.

Med dårlige minner fra tidligere veiarbeid, brukte han ekstra lang lunte og ei forholdsvis tykk matte, ved avfyringen av salutten – da han var kommet midtveis ned i graven.  Familiegravstedet vegg i vegg inneholdt fruentimmerets ganske nylig avdød ektefelle.

Men vurderingen av fyrverkeriets effektivitet kunne ikke ha vært særlig faglig ivaretatt:

Kirketjener og Skytebas Jonas stilte på prestekontoret med lua i handa, for en velmenende og overkommelig refs om at to fargavinduer i selve kirken var som blåst til himmels. Litt vandalisme var det også blitt med den nedlagte ektemannens hvilested rett inntil, for ektefellene ønsket tydeligvis også i døden å få kampere sammen. Derfor raste veggen inn til ektefellens husvære sammen.

-Det koinn ha gått værre - Jonas var bestemt i ordlaget overfor Sognepresten.

-Så sant, så sant - var svaret fra mannen med den svarte prestesnippen.

 

Rart nok gikk det både vinter og vår, før Jonas tok til å merke resandesgløden, ikke bare i begge langfotan, men like mye i hodepartiet.

Han følte velvillig omtanke fra oven, med adskillig forståelse for den stadig voksende trangen etter denne rekandesslekta si – når taterfølget var i farta oppe på vognlasset bak den fjertende gampen – i samlet følge med glade unger og blide kjærringer i skaut og blomstraskjørt og de fleste av dem med den breibremmede taterhatten litt på snei oppe på hauet.

Rastløsheita gjorde Jonas irritabel og lett tennelig for alt og allting, syntes Emilie. -Du e bæst på seinkvel`n -.

-Hyggen og freden e itj like tilgjengelig før derre vennindan på ainner sia av veggen har roa sæ sånn noenlunde etter aill strabasan dæm imellom -.

 

Nødvendigvis måtte det bli barn på gang med Emilie.  

Jonas ble som en oppblåst, storslagen hane, på alle de unødvendige ekstraturene han innvilget seg, mellom uthuslageret og inn til den tidligere jomfru Emilie, i stadig frodigere virksomhet bak disken inne i butikken. –Står te? - kunne være det eneste han sa, etterfulgt av ett par intime venstrehåndsklask på ei noe diger rumpe. –Høgerhainna e blitt ubrukelig etter all grævinga -.

-Du Jonas, hvess itj høyerhainna hans Ole vegg i vegg forlængst e ubrukelig på grunn av aill kveldsslitasjen, får du still dæ mottagelig og til rådighet for ett par småklask derfra. -Slit`n me hælsa -. Jonas ble gjerne jaget på dør til stor latter fra den kommende moderen.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   

 

 

 

 

 

    

 

 

 

 

 

​​