ELIAS Kap.11

TERJE BREDE WANGBERG

De kvilte en dag eller to, før Hågen foreslo at de kunne prøve å levva livet ute på byen – vel og merke noenlunde fredsommelig og slik det sømmet seg to unge arbeidsledige karer, som av og til stakk oppom Sosialen, der de med bøyd hode og sørgmodige blikk kunne få utbetalt noen få kroner til dette såkalte daglige brødet.

Det første felles møtes sødme ved denne sosiale skranken akkurat denne morgenen ga dårlige resultater, men da Hågen alene en times tid senere, klaget sin nød hos den samme hovmodige kontoristen, ble de forunderlige krones- resultatene nok til både litt fryd og gammen for dem begge.

Borte hos Frelsesarmeens lille Fretexlager av brukte klesplagg, råket de over hver sin brukbare dressjakke og med bukser i passende størrelser, slik at de nede i Sandgata - etter litt hjelp av noe kaldt vann nede vaskevannsfatet og ett såpestykke, følte seg ganske presentable for en bytur.

At åpningen av dagens rusletur skulle skje med en porsjon ertersuppe borte på Dampkjøkkenet, skyldtes - etter Elias sin mening - ett regelrett forarbeide fra Vårherres side. For da de nystelt og skikkelig oppstivet i klesveien skulle passere inngangsdøra til dette ettertraktede Dampkjøkkenet, gikk de seg rett på ei handlende og overrasket Tora, som tvert inviterte dem inn på kafèen til en porsjon av den populære ertersuppa, med små fleskebiter og litt flatbrød – og det til bare ett par kroner for porsjonen.

Toras nysgjerrighet var både oppriktig og velmenende, om hvordan Elias hadde klart seg, etter at hun avviste hans ønske om å kunne bo oppe hos henne, da de reiste inn til byen. Hun innrømmet at bekymringene etterpå hadde vært mange og at hun flere ganger hadde søkt kontakt med besteforeldrene, om han kanskje skulle ha søkt nattlosji hos dem.

Hågen lot henne forstå at gammelkjæresten hadde levd sitt enkle, men litt syndefulle liv i fred og fordragelighet oppe i hans bopel i en bakgård nede i Sandgata og at matlysten ut på dagen kunne være ganske normal, om han bare hadde kommet seg i seng i sånn noenlunde brukendes tid over midnatt.

Selv mente Tora at livet hadde fart pent med henne etter det siste oppholdet oppe på denne klinikken. Hun hadde kommet seg tilbake til samme jobben som før på aldersheimen, hun så lite til den innpåslitne faren og levde stille og fredelig i det samme husværet. Den brevlige pågangen fra prestefolket på andre siden av fjorden kunne være ganske hektisk – de var fortvilt over at de ikke hadde noe som helst kjennskap til hva som skjedde med Elias etter den siste avskjeden nede på kaia. Tora hadde lovt å holde dem informert, om hun skulle få kjennskap til ett eller annet.

De skiltes fra bordet inne på Dampkjøkkenet uten nærmere avtaler om noe som helst, før de to sosialklientene igjen kom seg i siget – en rusletur som endte med det vanlige kompistreffet under bybrua, der den ene krabaten etter den andre stadig oftere ble gangbar bortover mot polet, når det nærmet seg stengetid presis klokken fem.

Til stor bestyrtelse for en del passerende byfolk oppe på Bybrua, foregikk fellesbadingen i elva til stort leven, før Svart-Marjas svartkledde poliser - etter mye leven, klarte å få med seg de mest badelystne krabatene bortover til fyllearresten i bakgården på Hornemannsgården.

Hågen og Elias holdt seg på tørt land øverst i gressbakken under selve brua og ble derfor ikke med på kjøreturen med "bøggen", men ble av de to svartkledde kjekkassene bedt om å pelle seg vekk – i ett hvert fall til andre slagmarker. Det ble til at de valgte å sove seg til edruelige tilstander i Hågenresidensen nede i Sandgata.

At den venligsinnede verten Hågen, neste morgen fikk vanskeligheter med å få Elias på beina, var grunnen til at en budsendt lege ganske raskt sørget for skyss oppover til denne sagnomsuste klinikken.  

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    

​​