ELIAS Kap.2

TERJE BREDE WANGBERG

Elias merket at levenet inne fra fjøset stilnet mens melkinga foregikk og forsto at dyra gikk til ro, etter at gårdkona og jentungen hadde kommet seg tilbake til  gårdshuset.

Freden og kveldslyset senket seg over den lille heimen, før han våget å smyge seg langs stabburet og den korte biten bortover til fjøsdøra. Inne i ytterste gangen merket han straks både fjøsvarmen og lukta fra doen borte i kroken. Det ble litt uro blant kyrne, da han gikk langs innerveggen og før han kom seg bortover til en diger høydunge lengst inne ved stallveggen og grisebingen.

Elias grov seg ned i høyet, før han på grunn av både anspenthet og redsel sovnet ganske fort nede i den lune dungen. Han drømte om mora, Gudrun, som bare ett år tidligere hadde forlatt livet ved denne ulykka og at han derfor seinere var blitt boende alene med den drikkfeldige og karravolige morbroren Klaus.

Elias bråvåknet av at lillejenta skreik bortover til mora, at hun hadde funnet en sovende guttunge borte i høydungen. Den trøstende gårdkona, klarte etter hvert å få roet ned den forskremte guttungen med godord og noen ekstra klemmer - og enda likere ble det, da han fikk i seg en kopp med melk rett fra kua.

Den godslige Frida hadde akkurat gjort seg ferdig med fjøsstellet og den nysgjerrige Sofie var synlig stolt overfor far Halvor, da de fikk med seg Elias inn på det lune kjøkkenet. Den skrubbsultne guttungen fikk i seg flere brødskiva, før voksenfolket ble litt pågående for å få greie på både hvor han egentlig kom fra og hvordan han hadde klart å komme seg den kronglete veien som det var, fra båtnaustet og bortover til småbruket.

Elias både gråt og stotret under fortellingene, selv om parfolket både tok tida til hjelp og tok hensyn til hvordan gutten reagerte, hvis spørsmålene ble for inngående.

Elias trengte lang tid på å fortelle det han hadde kjennskap til - også om sin egen far, en utenlandsk sjømann som ifølge mora skulle ha vært hennes store kjærlighet, før han bare forsvant ut av livet hennes. Elias hadde ikke vært gamle karen, da mor Gudrun hadde omkommet i denne ulykksalige hendelsen og morbroren Klaus overtok både mors-og farsansvaret for gutten.

Klaus hadde slått seg på flaska, men klarte likevel å holde hjemmet sånn noenlunde brukandes i den lille kårstua, ved å ta seg en og annen lausjobben i bygda.

Han ble også en fast festkar borte på lokalet om lørdagskveldene og kunne lage mye leven under hjemkomsten utpå natta – både med og uten en svirebror eller ei eller anna bygdejenta på slep.

Det tok ei stund før Frida og Halvor klarte å få frem guttungens fortellinger om brutale hendelser fra morbrorens side - om alt som ikke var som det egentlig burde ha vært innom kårhusets fire vegger.

Prestekona Ragna hadde vært innom ett par ganger, etter at presten Irgens sjøl var blitt underrettet av gardbrukeren om noe leven, men mer ble det ikke ut av akkurat den saken.

Den barnløse Ragna levde sitt ganske unge liv, i stort savn etter barnelatter i de store rommene borte på prestegården, mens hun i lange stunder kunne drømme seg bort ved pianoet borte i kroken av dagligstuen.

Elias fortalte også at han egentlig skulle begynne i den lille grendeskolen til høsten, men han kjente jo ikke til mer om akkurat det.

Mora hadde i sin tid flyttet til bygda, for å levva livet sammen med utlendingen, som hadde kommet sjøveien på en fraktbåt, før han etter kort tid bare forsvant etter først å ha gjort Gudrun gravid med Elias.

Det var muligens ingen slektninger på det lille kirkestedet på andre siden av den smale fjordarmen, men Frida og Halvor regnet med at en eller annen måtte ha oppdaget den tomme robåten ute på fjorden og at i ett hvert fall lensmannen måtte ha blitt kontaktet av en eller annen.

Fra denne siden av fjorden hadde de ingen telefonisk forbindelse med folk som bodde på kystsida ut mot storhavet og Halvor mente han selv måtte ta den lange roturen får å få gitt beskjed om det som hadde skjedd med Elias og Klaus.

Ganske sliten og lei etter den lange roturen, dro Halvor sporenstreks bortover til Lensmannshuset - der lovens mann kunne berette, at når den tomme båten var funnet drivendes ute på sjøen, så var folket i den lille bygda kommet til at både Elias og Klaus måtte ha druknet ute på den forblåste fjorden.

-Dokker får ta vare på gutongen så læng – eg trøng litt tid på mæ -.

Lensmannen var en forståelsesfull og omgjengelig kar, som ikke ville si mer enn at det kanskje var godt for lille Elias at denne Klaus fyren for alltid var borte fra dette livet.

Halvor fikk gårdbrukerens hjelp til å komme seg inn i kårstua, der han blant det rotete inventaret klarte å få meg seg noen klesplagg som tilhørte Elias.

Han syntes roturen hjemover ble både kortere og mindre strevsom, enn hva den hadde vært andre veien.  

 

Forts. 

​​