ELIAS Kap.4

TERJE BREDE WANGBERG

Med det populære presteparet Ragna og Irgens som pleieforeldre, fikk den foreldreløse Elias ett godt hjem på selveste prestegården i den lille bygda. Han ble ganske snart elev i den lille skolestua med todelt skolegang, der minsteklassen hadde undervisning den ene dagen og storongan dagen etter.

Det var ikke så mange krangelaktige unger og Elias fikk derfor heller ikke slengt så svært mange skjellsordene etter seg, med ondskapsfulle antydninger om at han hørte til oppe på denne himmelske presteboligen i dette ellers så hedenske bygdesamfunnet – stedet der alle kjente til alle og hvor hver eneste syndige sjel allikevel også kunne ha litt omtanke for hverandre. Når de bare fikk tenkt seg litt om.

Mor Ragna ble ganske snart klar over at Elias både hadde evner og interesse for pianospill, noe som gjorde at hun som fra sin egen ungdomstids musikk-utdannelse fra storbyen, fikk Elias med på å bruke annenhver fridag fra skolen, til å gi den interesserte Elias en del ferdigheter på det alderspregede klaviaturet.

Dette gjorde guttungen både glad og fornøyd - og presteparet svært stolte over at jobbingen ga raskere og stadig bedre resultater enn hva de egentlig hadde ventet seg. Den danskfødte prestefader Irgens tok på seg spanderbuksa, før han kom seg om bord på lokalbåten - der han inne i byen kjøpte ett splitter nytt piano, som han samme dag fikk med seg om bord i båten. Fra kaia hjemme, ble det fraktet oppover til presthusan ved hjelp av gampen og hestvogna til naboen. Det mer og mindre ubrukelige gammelpianoet fikk en ny plass borte på selveste stabburet – til stor artighet for Elias.

Skolegangen ga brukbare resultater i året som fulgte, han var ingen kløpper hverken i regning, skriving eller gymnastikk, men når det gjaldt sang og musikk hevdet han seg godt - til Frøkens store glede.

Skriving og oppførselskarakteren etter dette første skoleåret kunne pleie-foreldrene glede seg over, men de hadde merket seg at noen form for idrettsprestasjoner ikke lå for Elias – han var liten av vekst, svært fysisk beskjeden, men ei skravlebøtte i ungeflokken.

Han hadde fått ett godt hjem hos Ragna og Irgens – øvde intenst på nypianoet og til stor glede for de voksne, selv om han noen ganger gikk lei av både skolegang og musikk.

Når det hendte ble han en ensom krabat der oppe på prestegården, også om han av foreldrene ganske ofte ble oppfordret til å invitere skolekompisene på besøk. Presteparet som ikke kunne få barn selv, innså etter hvert at Elias hadde trengt søsken, som ville gitt mere liv oppe i det store huset, som besto av mange digre rom, ved siden av prestens store kontor med ett eget romslig venteværelse.

Som menighetsprest, hadde Irgens god kjennskap til at jentungen Sofie hos Frida og Halvor på andre siden av fjorden, var kommet til skolealder og at hun trengte en ny plass å bo, slik at hun kunne begynne ved samme skolen som Elias.

Sofies besteforeldre, som bodde på ett nedlagt småbruk på denne rette siden av fjorden, var etter deres egen mening for gamle til å ta på seg ansvaret med pleien av skolejenta.

Med prestegårdsdrengen ved årene, ble Irgens rodd over fjorden, der han hjemme hos Frida og Halvor foreslo at Sofie kunne få bo hos dem og at hun i noen av helgene kunne dra hjem på besøk til foreldrene på bruket.

Sofie ble gla og det samme ble Elias - jenta var livat og det hendte at Elias kunne få øvelsesstundene ødelagt på grunn av forstyrrelser fra naborommet, der Sofie var blitt innlosjert med sengbenk og skolemøbler.

Det ga gjenklang av både barnelatter og pianomusikk i prestegårdsveggene.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

​​