ELIAS Kap.7

TERJE BREDE WANGBERG

-Å guten vart lei av bylivet? -.

På Elias virket gubben på brygga litt ertesyk, men han passet seg for å bli hørt av prestefolket.

-Æ oppholde mæ kor læng æ vil og der æ sjøl bestæmme mæ for det -.

Elias var mutt og avmålt til noen nysgjerrige bygdefolk, som var møtt opp ved lokalbåtens ankomst. Prestegårdsdrengen var ikke klar over når sjølingan skulle returnere fra byvisitten, men med god utsikt fra stallvinduet, kom han og gampen seg ganske raskt nedover til dampskipskaia.

Elias syntes oppoverturen med hestevogna var den reine helvetesreisa, selv om en og annen krabaten fikk av seg hatten - som skikken var - til hilsen når prestefolket fòr forbi oppe på hestevogna.

På prestegården var alt som før - gutterommet med den velsignede rullgardina, og ei solid gangdør, som fremdeles var uten låsemulighet fra innsiden. Lillejenta, Sofia hadde forlengst flytta og kommet seg til skolegang på tettstedet ett stykke unna.

Derfor ble han eneboer på denne fløyen av huset, for soverommet til Ragna og Irgens lå lengst borte i den lange gangen oppe i andre etasjen.

Da Elias prøvde seg med å skulle ha oftest og lengst mulige opphold oppe hos seg selv, fikk han grei og bestemt beskjed om at han bare hadde å passe på måltidene og at han oftest mulig hadde å komme seg ut i frisk luft.

Etter en stund som en avmålt og trassig hjemvendt bygutt, innså Elias at demonstrasjonsoppleggene overfor pleieforeldrene overhodet ikke hadde noen hensikt i lengden. Han kommanderte gårdsgutten til å få satt i stand gammelsykkelen og til stor bestyrtelse for både presten, futen og bygdefolket, tok han seg stadig oftere noen småturer langs bygdeveiene.

Folk bak kjøkkengardinene ble snart lei av seansen og brydde seg ikke lenger med å skjule seg, når prestesønnen for forbi på den ganske skranglete gamle sykkeldoningen.

Da han etter ei tid også kunne finne på å ta med seg fiskestanga, skjønte bygdefolket at prestefolket omsider hadde klart å få skikk på krabaten igjen.

Det mest oppsiktsvekkende skulle bli, da de prestekontorbesøkende menighetsfolkene av og til kunne høre pianomusikk inne fra storstua.

-Hainn e på gang igjæn, hørre æ -.

Menighetsrådsformannen fikk et smil fra den glade prestefader Irgens, som bekreftet at også hans klaverspillende hustru Ragna var svært fornøyd, med at sønnen igjen viste tegn på litt av sitt tidligere pågangsmot ved tangentene.

Ragna hadde klart å få til brevkontakt med Tora, men uten at Elias hadde noen som helst kjennskap til akkurat det.

 

Forts.
​​