ELIAS Kap.6

TERJE BREDE WANGBERG

Skolegangen gikk som før for Tora, hun fortsatte å bo i den lille leiligheten så lenge faren betalte husleia – selv om han selv oftest holdt til hos dette forkvakla fruentimmeret nede på Bakklandet.

Elias brukte dagene til å drive rundt i gatene, enten aleine eller han søkte kontakt med den samme guttegjengen som før - og det til stor bekymring for besteforeldrene. De nedstøvede tangentene på flygelet inne på bestestua, bar tydelig preg av ikke å bli brukt og det samme gjaldt senga inne på rommet til Elias, for han kunne tilbringe natta enten borte hos Tora, eller han kunne havne på flatseng hos en eller annen kompisen nede i midtbyen.

Det var midt på ei lørdagsnatt hos Tora, at de begge bråvåknet av at ytterdøra plutselig ble slått hardt igjen og tunge skritt oppover trappa, forkynte at noe djevelskap var på gang. De rakk ikke å komme seg ut av senga, før en godt påseila fader Sigurd ga en høylydt og snøvlende ordre, om at utpåkaren Elias bare hadde å pelle seg ut av dattersenga og komme seg dit han egentlig hørte hjemme.

Tora var både vettskremt og skamfull, noe som gjorde Elias enda mere hissig og uvøren i måten han greip tak i Sigurd på. Han fikk trukket fyren ut på gangen, men klarte ikke å forhindre at krabaten datt nedover trappa til stort leven, med  trusler om både det ene og det andre - også etter at han ubehjelpelig ble liggende nede på ganggolvet i første etasjen.

Tora kom seg i klærne og prøvde å få faren på beina og det uten hjelp av en oppbrakt og sinna Elias, som ikke så annen råd enn å komme seg bortover til besteforeldreboligen for å få ringt etter lege. Sigurd - god i farten og med brukket fot, ble under fresende munnhuggeri – men til nesten ingen fysisk motstand, kjørt med sykebil nedover til Sentralsykehuset.

Naboene vegg i vegg med Tora, lot henne dagen etter forstå, at de ikke kunne godta flere våkenetter på grunn av alt spettaklet på andre siden av veggen til deres eget soverom. Leieboeren Sigurd - som betalte husleia, kunne de ikke gjøre noe med, men hennes egen sengehygge, Elias, burde på nattetider holde seg langt unna kåken.

Etter ett kveldstokt ute på byen sammen med kompisene Hågen og Eldar, havnet de alle tre som overnattingsgjester på selveste Husvillherberget, før de ut på formiddagen var innom Polet og etterpå under bybrua – der Elias for første gang fikk i seg en del sterke drammer, før han døddrukken havnet i ei grøft lengst nede ved elva. De to andre kompisene holdt fortsatt ut med leven og støy, før to svartuniformerte krabater klarte å få alle de tre fyllikene transport bortover til arresten i bakgården til Hornemannsgården på Torget.

Ganske skamfull og fyllesjuk slapp også Elias ut fra overnattingen hos polisen, før han omsider klarte å komme seg oppover til sengekammerset i villaen hos besteforeldrene.

De to fortvilte gamlingene hadde vært svært sørgmodige i siste brevet til presteparet, der de måtte skuffe Ragna og Irgens med at de ikke lenger maktet å holde styr på pleiesønnen.

Dette gjorde at bare ett par dager etter denne fylleferden, ankom presteparet Fosenkaia med lokalbåten – for å hente avkommet til nye og fredeligere dager hjemme på prestegården på andre siden av fjorden.

Men Presteparet var ikke før kommet innom veggene til Ragnas barndomshjem, før Elias - etter å ha fått med seg grunnen for besøket, fikk på seg ytterjakka og sporenstreks forsvant nedover gata i retning byens sentrum.

Det ble litt hektiske resultater etter forsvinningen og resten av dagen gikk med til venting på at retretten skulle foregå, men uten at dette skjedde, kom de seg til sengs rundt midnatta.

Morran etter våknet Elias oppe i senga til Tora, etter at han i løpet av natta - i kjærlige ordelag, var blitt anbefalt å karre seg bortover til huset der han fortsatt egentlig hørte til.

-Dæm vente på dæ -.

Han vandret slukøret det korte stykket, der han ble mottatt med en blanding av  både sinne og godord.

-Du skal tilbake dit du hører hjemme – og der skal du bli, inntil du er forstandig nok til å klare deg selv på livets forunderlige reise -.

Prestefader Irgens ordla seg slik det sømmet seg en kirkens forkynner.

Fosenbåten ble ikke noe frydefullt fremkomstmiddel for de tre tause passasjerene på akterdekket av skuta. 

 

Forts.  

 

 

 

 

​​