ELIAS Kap.8

TERJE BREDE WANGBERG

Tora var blitt ganske godt kjent med alle problemene som Elias selv hadde skaffet seg, etter han var blitt denne ikkearbeidende bygutten boende i det trygge hjemmet hos besteforeldrene.

Hun var glad for brevkontakten med Ragna, for hun savnet faktisk kontakten med Elias – særlig nå da hun var ferdig med skolegangen på Katedralskolen og hadde fått seg en midlertidig jobb som deltidshjelp på Aldersheimen like i nærheten.

Tora bodde på samme plassen så lenge faren var betalende leier av dette husværet, mens han selv fortsatte med å holde hus hos dette festlige og like drikkfeldige fruentimmeret nede på Bakklandet.

Når Tora på sen kveldstid kunne høre at faren låste seg inn nede i gangdøra, sørget hun alltid for å vri om nøkkelen på innsiden av døra til sitt eget rom - og det hendte at hun kunne få seg litt søvn, også etter at den halvfulle faren – irritert og med uforrettet sak, igjen hadde kommet seg ut av huset.

Tora ble ett alenemenneske. Mora var jo vandret for lengst, mens hun alltid skjulte seg for faren, som ved siden av alkoholen hadde slike ufordragelige tilbøyligheter til både det ene og det andre overfor sin egen datter. Hun hadde verken søsken eller andre nære slektninger, husverten var svært ofte etter henne med bebreidelser for det aller minste og i denne lille vikarjobben ble hun regnet som fullstendig ubrukelig og overflødig av de andre hjelpesøstrene på denne aldersheimen.

Hun søkte ensomheten og når hun etter hvert fikk anledning til det, ble hun sittende anspent og bebreidende på en stol oppe på rommet, før hun etter en tid fant ut at hun like gjerne bare kunne holde senga, så snart hun hadde fri fra jobben.

I ett av brevene til Ragna fortalte hun om en snarvisitt hos legen, men nevnte ikke at hun der hadde fått med seg både beroligende medisiner og likedan noe til hjelp for søvnvanskelighetene.

På de mørke og søvnløse nattetidene, begynte Tora å legge ut på vandringer langs kaiene og på rusleturene hendte det noen ganger at hun dumpet over både en og annen fylliken og noen husløse uteliggere - folk som kunne rope på henne og tilby en dram fra flaska, for etterpå å slå av en prat.

Hun takket alltid nei til drammen – og det med ett smil og noen ord om vær og føreforhold, men på ei fredagsnatt tok hun seg en slurka av flaska, som hun med noen innsmigrende ord ble bydd frem av en ung fyr som hadde rigget seg til med en overnattingsplass inne i en haug med trematerialer på borteste enden på Brattøra.

Han gjorde plass for henne - og skjenket henne snydens, før han til stort leven jaget henne ut fra vedstabelen, etter at han først hadde voldtatt henne.

God og full og i en elendig forfatning, kom Tora seg omsider oppover til hjemmet, der hun fullt påkledd kom seg opp i senga for å få sovet av seg rusen. Da hun langt ut på dagen kom til seg selv, klarte hun å få i seg en del av sovepillene som legen hadde utstyrt henne med og lå fullstendig utslått, inntil husverten dagen etter fant henne ute på ganggulvet.

Han fikk tak i en lege, som sørget for å få henne oppover til nerveklinikken, der hun de første døgnene ble holdt til sengs ved hjelp av noen lærbelter, mens hun var under skiftevis observasjon av noen sykepleiere, som dopet henne ned med beroligende medisiner og sprøyter, på denne lukkede sengeposten lengst borte i tilbygget.

Det gikk flere dager før Tora ble såpass at hun kunne bli matet og etter hvert tok til å forstå både hvorfor og hvor hun egentlig hadde havnet. Med omtanke - og godt stell av de forståelsesfulle pleierskene, fikk hun etter en tid ny sengeplass på ett dobbeltrom sammen med ei helt ung jente, som ikke la skjul på at også hun hadde store vanskeligheter i sitt unge liv.

Ungjentas navn var Gerda, som etter hvert klarte å fortelle at grunnen til at begge underarmene hennes var bandasjerte, skyldtes at hun gjentagne ganger hadde skåret seg opp for å ta sitt eget liv.

De to var jevngamle, hadde behov for kunne være åpen overfor hverandre og ble gode venner som holdt seg mest mulig sammen inne på anstalten, for utenom byggets lange murvegger hadde de enda ikke lov til å ferdes.

Gunda var født til verden som lausunge og hadde vokst opp sammen med mor si ute på Orkanger, der svært mange av karfolkene besto av hestekarer, fyrer som gjerne på en eller annen måten var innfiltra i en av de mange taterfamiliene rundt tettstedet der lakseelva Orkla rant ut i fjorden.

Mor til Gunda hadde vært arbeidsom og tjent til livets opphold på en ganske stor gård oppe på Fannrem, der også Gunda hadde vokst opp sammen med mora, mens de hadde fått bo i det lille kårhuset like bortom låvebrua.

Arvingen Bernt, ble Gundas gode skolekamerat og de var blitt både leikekompiser og seinere også konfirmert under samme presten. Av bygdefolket ble de regnet som gode venner – som ifølge eventyret endte med at fattigjenta til slutt fikk den rike bondesønnen.

Men for gardbrukerparet var ikke Gunda bra nok og både vennskapet og treffene måtte etter hvert stadig mere hemmeligholdes av de to. Gunda ble med barn og ved sjølingenes forlangende, ble den nyfødte ungen tatt fra henne, samtidig som både hun og mora ble jaget fra kårstua og det til og med før de selv hadde klart å få seg husvære i bakgården til ett av de eldste taterhusene nede ved stranda.

Etter ganske kort tid, hadde mora funnet seg en kavaler, noe som i tiden som fulgte, fikk Gunda til å føle seg fullstendig overflødig oppe på uthusloftet, etter hvert som gubben tok over kåken.

Bernt og Gunda klarte å holde den skjulte kontakten ved lag - og hvis sjølfolket oppe på gården tilfeldigvis var borte ei helg, fikk hun igjen sengeplass borte i kårstua – dit Bernt selv hadde flyttet inn.

De ulovlige oppholdene gikk fint for Gunda, inntil den sjalue drengen, Hågen, ga sjølingene nyhetene om at hun støtt og stadig var på overnattingsvisitt hos odelsgutten deres.

Det ble leven og storligen til oppvask, da Gunda ved ett innkalt refselsesmøte måtte stå tilrettes for frimodighetene og med ordre om å holde seg til taterheimen nederst ved sjøen og ikke vise seg oppe på gården – verken på dag eller nattetider.

Gunda var blitt med barn, men etter bare fire måneder hadde hun ei natt født en livløs guttunge, før hun ett par timer seinere prøvde å ta sitt eget liv oppe i samme senga.

Mora hadde klart å berge henne, før hun morgenen etter fikk tak i en lege, som fikk henne lagt inn på denne nerveklinikken.

Til tross for sine egne problemer, hadde Tora forståelse for Gundas trang til å bli lyttet til og klarte å få roet henne ned.

Vennskapet dem imellom førte til at også Tora raskere kom seg opp av sykesenga. De kunne etter noen dager bli med medpasientene på disse dystre korridorvandringene – slike tause spaserturer der folk hadde mer en nok med sine egne livsproblemer.

Det var Tora som en sein kveldsstund fant en livløs Gunda i innerste i kroken av den lengste anstaltkorridoren. Den store dosen med tabletter hadde klart å ta livet av den fortvilte unge jenta.  

 

Forts.   

 

    

 

​​