TERJE BREDE WANGBERG
Det var Arbeider-Avisa - arbeidernes egen avis, som under Kunngjøringer hadde forkynt at selveste arbeidsforkjemperen, Melhusingen Martin Tranmæl, kom til å innta talerstolen på torget denne solrike maidagen, etter at de lokale togene hadde ankommet fra festlighetene oppe på Øya, ute fra Ilevolden og inne i Lamoparken.
Som så mange andre familiefedre møtte Oskar opp i parken i god tid før avmarsj og stilte prydelig med de av sine egenproduserte etterkommere som var passert denne tiårsalderen og hadde såpass vett oppe i hodet at de innså betydningen av både å være vannkjemmet i håret og noenlunde rein og nypressa i nikkersen. De to eldste i flokken – en på tolv og den andre nettopp passert de fjorten - nektet tvert å marsjere sammen med faren i retning Torvet for å skulle bivåne den voldsomt gestikulerende og talatrengte Martin Tranmæl fra talerstolen foran Hornemannsgården.
De mente selv at de allerede var blitt ett par ihuga kommunister - to revolusjonerende aktivister, for ved hjelp av nabofyren oppe i tredje etasjen – han som hadde fått tatovert inn navnet Lenin på høyre underarm – var de tatt i lærdom og oppdratt til tilbedelse av det røde flagget.
Fader Oskar skjulte skuffelsen borte i parken – men uten så mange motsigelsene, lot han de to krabatene bare slå seg ned på benken nedenfor musikkpavljongen, der de både tause og skamfulle kunne få med seg alle de kunstneriske innslagene av arbeiderbevegelsens kvinner og menn, mens de selv ventet på togavgangen klokken fire – med marsjering til nok et torvmøte med både storkommunisten Peder Furubotn og de mørkerøde lokalkjendisene Gustav Sundby og Ingvald Jakobsen. Sistemann som alltid presenterte seg med en B som mellomnavn.
B for bo`n – hadde fader Oskar sagt i ett anfall av skadefro mistillit før de dro hjemmefra -.
Hele parkområde var fylt av høytidsstemte hattkailla – iblandet ett og annet kvinnemennesket – særlig under fanene til Kjemiske Forening inne på Lade Fabrikker og Sjokoladefabrikanten Nidar rett ved baker Lein i Mellomveien. Det vakte adskillig oppsikt da Palmingjengen stilte med egen plakat påmalt "Klok av skade – Bruk tannkrem fra Lade". Sjokogjengen fra Nidar markerte seg med to meget søtladne jenter som fanevakter. Ellers så samlet de flere hundrede sosialistene seg under den fanen der de mente å høre hjemme. Men enkelte fant seg ikke noen plass der de egentlig følte seg vel, slik at en og annen ble nødt til å smyge seg inn i en ukjent rekke og gjerne til stor ergrelse blant slike som alltid hadde betalt sin regelmessige fagforeningskontingent.
En god stund før togavgang åpnet musikkorpset Fram høytideligheten fra den nyoppmalte musikkpavljongen like bortenfor vannfontenen, med Arbeidersangen "Kamerater, vi er frihetens forpost her nord" til taktfast applaus fra den store arbeiderskaren. Dagens velvalgte velkomstord ble holdt av formannen for Transportarbeiderforeningen, men innslaget voldte liten begeistring - før det sanglige innslaget med Arbeidernes Kvinnekor dirigert av den alltid så populære dirigenten T. D.Olsen.
Koffor slår du så hardt med flathendern, fatteren - .
Oskar dysset ned de tre eldste av arvingene, som enda var for små til å forstå seg på god korsang, da sangeren Filip Hofstad oppant Solhaug omsider hadde kommet seg gjennom innslaget med "Norrønafolket det vil fare". Da ble det fra flere hold - og ganske høylydt – proklamert med ønsket fra den store forsamlingen om at folket hadde behov for å få komme i siget utover til byens torv, langsmed hovedgatene med de ufordragelige trikkeskinnene.
Med musikkorpset Nidarholm i teten, forlot de første stolte Arbeiderne Lamoparken med den flotte statuen av sosialisten Anders Buen – de fleste av de marsjerende var alvorstemte, høytidelige og rake i ryggen.
Ved ankomsten til stormønstringen ute på torget, var fader Oskar like sliten i beina som han alltid ellers brukte å være etter å ha båret hjem en og annen strisekken med fyringskull – velsignede biter som han hadde rasket til seg langs jernbaneskinnene etter åpne arbeidsvogner fullstappet med slike svarte rikdommer.
Stortaleren Martin Tranmæl la ut i det vide og brede om "kor elendig vi egentlig hadde det i dette kalde blavåttlainnet, og om hva vi burd gjørra for å få opp varmen". Musikkkorpset klarte å få berolighet den store forsamlingen rundt Olav Trygvason Statuen med "Sønner av Norge". Tenorsangeren Filip Hofstad hadde fulgt lengst fremme i opptoget inne fra Lamoparken – han var egentlig engasjert til å gjenta samme sangen som fra parken, men ble dysset ned da forsamlingen taktfast ga til kjenne at de heller ønsket mer hornmusikk. Korpsets dirigent – den festlige og uniformerte Ivar Sneeggen, kom seg raskt opp på kassen og lot det svinge, samtidig som Fagforeningens Mannskor trampet takten med i ett hvert fall ett av de to slitne beina, slik situasjonene var blitt etter parademarsjen på kuppelsteinene langs Kongensgata - helt fra Ilaparken der Hjorten fremdeles hadde sin landskjente revycene og med selveste Høna i Hjorten som berømt hovmester.
Ka e det fyr`n sei –
Oskar-sønnene snakket vel høyt i folkemengden, om Tranmæls gestikulerende ordforråd fra talerstolen, men folket jublet hver gang han gikk opp i fistel.
De to karravolige storbrødrene i søskenflokken hadde vært hjemom og fått seg en tallerken med bettasuppe av mor Regine, mens de ventet på togavgangen av kommunistene i samme parken inne på Lademoen klokken fire. På den tiden hadde jo torgtaleren Martin Tranmæl for lengst gjort seg ferdig oppe på talerstolen ute på Torget. Nesten alle av folkemengden hadde lagt ut på hjemmarsjen, men for å unngå tilstrømmingen til kommunistopplegget i samme parken der de selv hadde tilbrakt store deler av formiddagen, gikk så godt som alle lamonitterne runden rundt Brattøra og over gangbanen til jernbanebrua. De som hørte hjemme langt inne på Strindheimtraktene la turen over Kuhaugen. En del lenger ble det, men de arbeidende demonstrantene mente det var best å holde seg unna kommunistenes konkurrerende festiviteter inne i Lamoparken. De to brødrene Peter og Elias hadde etter bettasuppa kommet seg raskt tilbake til benken ved musikkpavljongen, der de hadde full oversikt over tilstrømmingen av både høytidsstemte, småpussa og overvettes så kommunistisk innstilte individer.
Peter og Elias merket seg at alle plakatene var påmalt en knyttet neve og at de mange oppmøtte viste tydelige tegn til aggresjon. Mange av de mest innbitte stilte i dongry, svarte alpeluer eller i sikspens og sine daglige brukte overaller, men også en og annen svartkledde krabaten var møtt opp for å bli med i oppmarsjen utover til torget, der storkommunisten Peder Furubotn skulle framsi noen Pauli ord i anledning dagen.
Ungdomsfylkingen skulle gå helt først i demonstrasjonstoget, men selv om verken Peter eller Elias på forhånd hadde vervet seg som medlemmer, fikk de stukket hver sitt kommunistflagg i nevene og havnet i andre rekke etter musikkkorpset, men foran selveste toppledelsen innen byens kommunistparti.
Fader Oskar hadde funnet seg en plass på luringa bak Anders Buenstatua for å kunne bivåne avmarsjen. På grunn av sin oppriktige skuffelse, hadde han tårer i øynene da han ved kjøkkenbordet - og til sin egen Regine, kommenterte sønnenes utskeielser. Han forbannet i kraftige ordelag kommunisten oppe i tredje som hadde bearbeidet begge hans to forvoksne guttunger til å bli flaggbærere - foran de opphissede krapylene som i mest mulig taktfast gange fulgte baketter med glattsleika hårmanker og oppbretta skjortermer.
Det lukta svette av heile gjengen -.
Oskar var plutselig blitt en tenksom herremann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar