ROTTENIKKEN Kap.33

TERJE BREDE WANGBERG

 

Hedda ble gjemt bort - ved hjelp av avslappende drops, humørpiller, sove-pastiller, lærreimer og stengte dører. Allt til sin tid.

I lange tider holdt Jonas ut med både ensomhet og langdryge korridor-utskeielser. Ved hjelp av avdempende remedier, hadde han etter hvert innsett at han var innlosjert på anstalten til oppbevaring - som en ikke helt ufarlig krabat - hverken for andre `innsatte` eller alle de tobeinte utenfor nettinggjerdene - de som etter egne, overfladiske vurderinger tok seg lov til å betrakte seg selv for å kunne være noenlunde normale individer.

Han ble etter ett ganske voldelig handgemeng med ett par dystre pleiere, overført til en noe mere hinsides tilværelse, etter at klatrelysten til friheten over lufteårdsgjerdet var blitt blitt for stor.

Først etter ett par døgn på reimbenken, merket han at matlysten var påvei tilbake, men det var den tettsittende tvangstrøya, som ble grunnen til at han måtte mates av en søt hvitkledd sykesøster.

Det tok tid før disse tvangshjelpemidlene kunne bli fjernet, det samme med noen  sprøyter, slik at han omsider bare lå igjen med de fleste av de fargeglade pastillene og noen andre remedier som han var blitt innpodet med.

-Du får ta det mere med ro, gamle venn -. Gode formaninger blir det visst aldri for mange av, forsto Jonas det var fornuftigst å formene, de gangene han en sjelden gang kunne være i det rette hjørnet.

                                                           - - -

Etter en svært kald og snørik vinter, lå det igjen bare noen få snøflekker på de store jordene rundt de lange og lave drivhusene borte ved asylets gartneri.

-Etter såpass mange års opphold har kanskje tateren i deg godt av litt frisk luft -.

Mere ble ikke sagt, Han hadde lurt på hvorfor han ble påkledd en blå overall med bukseseler, før han var blitt fulgt bortover mot ett av gartnerihusene, hvor han fikk utlevert både støvler og arbeidshansker, samtidig som han av en lite snakkesalig krabat aller nådigst ble utstyrt med ei solid ugrasskyffel. Etterpå ble han kommandert ned i knestilling, etter først å ha blitt nøye forklart hvordan ett rosebed helst skulle lukes av normalt utstyrte mennesker.

Jonas hadde utvidet seg betraktelig alle veier. Iført den svære overallen og noen digre gummistøvler, hadde han problemer med å komme seg opp for ett kortvarig femminutt mellom lukingseansene.

Han fant det fornuftigst å leite seg fram til en krakkplass på ett usjenert sted innved en drivhusvegg. Herfra kunne han få litt oversikt over verden utenfor den lukkede anstalten – med storfjorden og alle fjella på den ene siden, noe av selve storbyen andre veien, samtidig som han kunne drømme seg langt bortenfor de skogkledde åsene - vestover mot selveste Amerika.

Jonas fablet seg tilbake til sine egne guttedager, så uendelig langt ute i havgapet - til alle Forseliusfolkene, husene og taterfartingen oppe på hestevogna. Erindringer om kvinnfolk, fyll, slåssing og annet spetakkel ble også en del av funderingene om hva fortida egentlig hadde ført med seg.

Rundt om på gartnerijordene kunne han se de utplasserte sjukingene – alle i samme sort blå overall og med støvler i samme farge.

–For Vårherre skal vesst alle være like, men det får no værra måte på -. Jonas klarte å mediterte i sine gode øyeblikk.

Borte fra de høyt inngjerdede luftegårdene ravet kaukende stakkarer rundt, i fortvilelse og uforstand – Mange som hatefulle sjeler i funderinger på hvorfor Skaperen hadde fått akkurat dem plassert på denne fordervelsens plassen.

Han kvakk til da det bortgjemte lille vesenet, Hedda plutselig dukket opp - på leting etter sitt eget lille paradis langt borte fra virkeligheten.

De var begge klar over at også de var under oppsikt bortefra vakthuset rett ved hovedbygningen.

-Korless ska vi kom oss ut gjennom alle herre gjenlåste portan -  og kæm ska vi rømm te ?- Hedda var blitt mere pratsom enn før.

Hun var oppglødd - litt pågående både i praten og i tilværelsen, slik at Jonas kom til at det muligens var greiest å kunne filosofere alene på den elendige krakken – også om bier og blomster.

-Rosenbuskan vente -.

Lørdagen etter var det gartnerfri, men Jonas ydmyket seg til en bønn overfor vakta, om det kunne være mulighet for at han fikk løyve til å foreta seg noen solfyllte og fredelige utskeielser på gammalkrakken innerst ved den sørøstlige gartneriveggen.

-Enn om alle innlagte var som deg, Jonas -. Den uniformskledde vakta forsto seg på å gi ros og på de rette stedene når det trengtes.

-Talatrengtheten har æ fra taterlivet i hjæmbygda mi -.

Jonas hadde også litt glede ved bruken av de kvikkeste humørtablettene..

Hedda var ikke langt unna, og stilte tilfreds og kry opp i rødt, tekkelig follaskjørt og i anstaltens hvite turnsko.

-Der e du jo, Jonas -. Hun hadde fått med seg en sykehusets to sammenleggbare fluktstoler. -Du får rigg dæ te nerri graset, vennen min -.

-Æ klare mæ med krakken -. Fruentimmeret ble for innpåsliten for denne gubben Forselius, men han følte seg adskillig bedre til lags, da en pratsom, yngre oppasser i anstaltens vaktuniform dumpet ned i graset under det svalende lønnetreet. Like bortenfor satt en alt for talatrengt Hedda, godt plassert oppe i den ene av de velbrukte og nedslitte fluktstolene.

-Det herre må da værra rætte plassen for to menneska -.

Den snakkesalige, ungdommelige vaktkrabaten falt fullstendig i smak hos den oppglødde Hedda.    

Jonas hadde fått nok, fant seg sjøl en skyggefull plass nederst i grasbakken, hvor han sovnet til iherdige måkeskrik, i solsteika ikke så langt unna nettinggjerdet langsmed strandbukta.

Han gjorde ikke så alt for mye motstand, da han ble bråvekket av flere hard-hendte pleiere og fikk på seg ei tvangstrøye, før han ble ført til ei glattcelle i kjelleren borte i hovedbygningen. Det var først neste morgenen - etter å ha blitt reimet fast på denne sengbenken, at han i tablettberuset tilstand fikk en antydning om grunnen for denne spesialbehandlingen.

-Du skulle ha holdt deg langt bort fra kvinnfolk, så leng du e installert her hos oss -.

Det ble en av de eller mest kvitkledde, som etter noen dager fikk fortalt Jonas, at kvelningen av Hedda var grunnen til hans totale isolasjon fra alle de andre tvangsinnlagte på galehuset.

-I første omgang får du sove ut rusen -.

Det siste han erindret, var legeantydningen om at han ikke hadde trengt å lempe henne ut i den vakre lille hagedammen etter udåden.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

       

 

 

 

 

 

 

 

 

​​