TERJE BREDE WANGBERG
Adolf og Eva skjøt seg, men brukt som oppfyring utenfor en bunker, ble de ikke til store bryderiet for noe tysk begravelsesbyrå. Krigen var slutt og de aller fleste ble glade.
Slik var Ingas forsøk på å få opp humøret på en deprimert Jonas.
Det var bare noen dager før krigen offisielt var blitt erklært for avsluttet, at Mattias så vidt unngikk en henrettelse, etter langvarig tortur og lemlestelse. Men det ble Inga som tok vare på restene av en nedbrutt Jonas – som i kropp og sjel var blitt til en gammel mann.
Osvald kom til hektene etter alt kjøret. Han trengte å besøke bror sin, men før han kom seg i vei, ble det ble stor oppstandelse da det ble spredt utover de ytterste strøkene av bygda, at den fandenivoldske Jonas var i live.
At taterdjevelen noen år før hverken hadde hatt noe med drap eller voldtekt å gjøre, stoppet ikke den nye rykteflommen fra krambubenken, for den nyoppstandne Tateren Jonas Forselius – som ved hjelp av tyske kamerater og nazivenner, skulle ha sørget for henrettelsen både av sin egen sønn og russerkompisen Vladimir.
Samtidig hadde bygdetullingen og angiveren Jonas maktet å få sin egen kompis, Mattias, nesten likvidert etter tortur av selveste Henrybanden – i kjelleren oppe i Bandeklosteret inne i storbyen.
Beskyldningene fra gammellensmannen - om tysk-norske fylleutskeielser i ei tømmerkoie og Jonas inderlige vennskap med fiendens banditter i samme slengen, ble sammen med alle de andre gale påstandene avsannet som fullstendig uriktige, da Mattias og Osvald omsider treftes hjemme hos en sengeliggende og nedbrutt Jonas.
Grenselosen og motstandsmannen Jonas fant seg ikke tilrette i sitt nye liv.
Osvald mente han trengte hjelp og fikk broren innlagt på den store, kvite klinikken like utenfor bygrensen, der haugevis av ulykkelige mennesker var blitt plassert bak lås og slå - innenfor høye gjerder med rusten piggtråd øverst på toppen. Bak nettingen rundt luftegårdene, subbet pasientene rundt med hyl og skriking, noe som også var til skremsel og irritasjon for folket som bodde i de nærmeste bydelene.
Jonas forsto etter hvert som han igjen fikk øye på sola, at han var havnet på ett galehus av verste sort.
Grønnmalte vegger i lange sykehuskorridorer. Subbende individer. Ikke medmennesker, for alle hadde mer enn nok med sitt, fastslo Jonas etter at han selv var blitt en av dem. Flere tuslet bortover ganggulvene, som om de bare skulle klargjøre for seg sjøl at de ikke hadde noe annet å foreta seg. I motsatt retning der ute i korridorene kom alle de hyperaktive individene – som om de var utøvere av kappgang - intense i armbruket og stive i blikket. Slike bortstuede mennesketyper på vei mot noe egentlig uoppnåelig: Til den lykken i livet som de selv alltid hadde håpet en gang ville komme – men som de fleste andre bortgjemte der inne på galehuset, var klare over aldri ville komme til å bli noe av.
De aller mest deprimerte av forsamlingen, var plassert i nedslitte kurvstoler langsetter de grønne veggene - halvsøvnige og i mangel av å ha ett medmenneske i godstolen ved siden av – for i ett hvert fall å kunne holde seg våken sammen med.
Sovesalene ble til store oppbevaringsrom av neddopede mennesker, de fleste uforstående om sine egne forhold og til det livet Vårherre hadde skapt dem for å skulle tilbringe noen stakkarslige siste leveår.
Høye rop fra ekstra dørtykke celler, ble for Jonas til uunngåelig påminnelser om at Skaperen ikke alltid kunne ha vært like heldig og forutseende dyktig nok, med sine forskjellige arbeidsopplegg. For til tider måtte det utvilsomt ha vært vel mye slarkarbeid.
Vinduene på det største oppholdsrommet var plassert for høyt oppe på veggen, til at det gikk an å kunne få ett gløtt av nabolaget - om en eller annen i gode stunder tilfeldigvis skulle finne på å ha behov for det.
-Snøværet e bare skapt for dæm på utsida - Jonas var glad for overflyttingen til den mere fredsommelige avdelingen og prøvde seg om litt med den mest kontaktsøkende utskeielsen han fra unge dager kjente til – en liten prat om dagens aktuelle værforhold, rettet mot et blygt kvinnevesen under pleddet i den djupe nabostolen bortest på lufteverandaen.
En skjegget og uflidd Jonas erkjente - etter omsider å ha kommet seg til sengs, at nettopp det med å ha nok med seg og sitt på dette huset, kunne være årsaken til det svarløse resultatet på denne værpraten. Men ut på kvelden dagen etter, var det hun som tok kontakten med en knapp hilsen og ett raskt blikk for å meddele at hun var da der, men ikke tilstede allikevel.
Dagen etter hadde han tatt skjegget ved hjelp av en av de eldre oppassernes dårlig barberbladarbeid, men ved hjelp av den blodstoppende stiften må huden ha blitt noenlunde presentabel for Hedda, da hun etter kveldsmaten gled ned i samme stolen der han traff henne den første dagen.
-Det ska ha slutta å snø -. Jonas hadde ikke ventet flere utskeielser og hun ble da også bare borte uten å vente på hans bekreftelse om værtilstanden. Noen ny mulighet for kontakt skjedde ikke før på kveldstid ett par dager etter.
-Du har sekkert forstått at no har det begynt å snø igjen -. Det var lenge siden forrige gangen at Jonas hadde tatt frem smilet.
-Du va finar med skjegg –
Hedda følte seg litt fortreffelig vel med å være utstyrt med både smilehull og kløft i haka, men at en av oppasserne hadde brukt saksa på det lange håret, samtidig som idioten Jonas hadde fått for seg at hun overhodet ikke kledde den alt for side, gråfargede sykehushabitten, var nok til å få henne tilbake til det som hun egentlig var skapt til å være - et abstrakt lite vesen, betydningsløs for omverdenen – til og med for alle snålingene der inne på anstalten.
-Til helvete med dokker aill sammen -. Hun var blitt krakilsk midt på dagen.
Omtenksomt pillemishandlet med alle slags fargede velstandspreparater, sovnet hun tvert, etter at sykepleierne til stort besvær, hadde fått henne opp i den bråkete jernsenga og rigget henne til med disse forhatte lærreimene. –Hjelper for raserianfallene hvis hu våkner i morra tidlig -.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar