ROTTENIKKEN Kap.31

 

TERJE BREDE WANGBERG               

 

Allerede nederst i brattbakken forsto de at det var folk på setra - skodden for det ene av vinduene var hektet av og en antydning til røyk fra ett nylig slukket bål lå i lufta.

Det var Jonas som holdt til ute i vedskjulet han hadde gjennom gluggen på bua fått øye på Mattias og følget lengst nede i krattskogen.

En utslitt Jonas var ved kompiser gjort kjent med at Mattias var i farta med flyktninghjelp og ble ikke skremt av oppstyret - selv om han som alltid hadde børsa lett tilgjengelig.

I uka før var han midtveis ned mot bygda blitt stoppet av noen nysgjerrige, lettuniformerte bykarer med ei diger schaeferbikkje, som var på leit etter Mattias.

Selv fikk Isak skrekken for om det var lensmannsfolk på ettersøkning av en rømling utant kyststrøket, men ble godtatt som den tømmerhoggeren som han også var. –Øksa finn dokker borti koia - vanligvis bær æ den itj med mæ -.

Latteren hadde lettet litt på det pågående gnålet. Folket forsvant, med den lille, aktive fyren først i sporet – nesten strakt hengende i langsnora etter den bjeffende bikkja.

Mattias og Jonas var vant med at ingen flyktninger var så veldig taletrengte - folk var som regel både slitne og redde og alle trengte søvn foran den siste økta oppover høyfjellet.     

Det ble ikke mange ordene fra Guttorm borte i sengbenken, men det ble dialekten som gjorde Jonas fullvåken og nysgjerrig.

 -Eg e utant Ytter-Namdal`n -

Jonas kom seg på beina, fikk med seg Guttorm til benken uten om setra. Mygg-svermene betød ikke en døyt.

Det tok ikke lange stunda før den ene forsto hvem den andre var. Guttorm fikk det tyngst med oppklaringen av farens død og kompliserte oppstandelse.

Det ble ingen søvn den natta -. Far og sønn hadde truffet hverandre - til gledelige oppdagelser - men også sørgelige meddelelser for dem begge.

Det ble Jonas som tok på seg ansvaret for å få Guttorm og Vladimir over grensa.

At skodda lå såpass lavt oppover fjellsida østover, gjorde at de dro ut tida med å komme seg avgårde.

Tåka lettet litt og alt ble lettere, slik at det gikk an å høre hundeglam helt nede fra bygda.

Mattias var den beste kjentmannen, han ville slå følge den bratteste og strieste strekningen - langs fossestrykene og helt oppover til varden i nærheten av gammen med samefolkene. Derfra fikk de klare seg sjøl, for etter gammen ble terrenget flatere, før slakke fjellet videre innover var slutten av turen på den norske siden av grensen.

De var kommet fram til fiskerbua ved storkulpen nederst i fossen – Jonas gikk  først og til stort leven fra vannmassene, hadde han passert det nederste fossefallet - da Vladimir kom løpende oppover stien og lot Jonas forstå at noe var på gang i brattbakken lenger nedenfor. De kom seg ut av stien - russeren ble bedt om å holde seg i ro og selv kom Jonas seg nedover i ulendet til han fra en knause forsto hva som skjedde borte ved fiskerbua.

Bak ett digert beist av ei voldsomt aggressiv - men fastkjoret bikkje utstyrt med munnkurv - ble Mattias og Guttorm holdt i sjakk av fire sivilkledde våpenbrødre - og den kaukende lederen i full aktivitet, med skytevåpenet rettet mot de to fangene.

Etter at håndjernene var påsatt Mattias, skjøv den kullsvarte banditten Guttorm bortover til hytteveggen og med ansiktet vendt mot veggen, ble han henrettet med ett nakkeskudd.

Nedover stien langsmed den bratte fossehellingen, kom en hylende Vladimir byksende, der han med flere geværskudd ble tatt livet av nede på grasvollen.

Før Mattias ble tatt med som fange, fikk han i oppdrag å lempe de to likene ut i fossen.

En hulkende Jonas krøp sammen inne i krattskogen. 

 

Forts. 

 

  

  

 

 

 

 

 

 

  

 

 

​​