ROTTENIKKEN Kap.30

TERJE BREDE WANGBERG

 

Kjerreveien ble dårligere og bebyggelsen adskillig sjeldnere, jo nærmere de kom innover mot grensetraktene.

De tre rømlingene måtte ta i bruk egne bein, for taterfolkene Ingolf og Rosa hadde markedsoppdrag adskillig lenger nordpå og trengte både gamp og kjerre som ett mere lovlig fremkomstmiddel enn hva tilfelle hadde vært med Vladimir på lasset.

Samefamilien i gammen de råket over var lite pratsomme og skeptiske til rekandes fremmedfolk nedant bygda.

–Ka dokker driv i fjellet for -.

Guttorm var feilorientert om retningen til kontakten han hadde fått med seg fra`n Osvald, men fikk aller nådigst noen antydninger fra ei mutt finnkjærring om at `de må korr dokker mytji længer ner mot bygda`.

-Dokk kan ligg over i høyløa - vess dokker bare itj har tyskera på slæp - Her spreng dæm daglig som ulva etter derre stakkars flyktningan -.

-Vi kainn lætt sjå ka det e dokk dræg med dokker -. Vladimir ble betraktet med skeive blikk.

De kom til å måtte følge uhyggelig så mye myrlendt terreng, etter at finnkailln hadde tilbudt seg å følge ett stykke i retning østover, mot tettstedet der denne fremmedkaren skulle holde til.

-Hold dokk langs blautmyra, lengst unna de vanlige tråkkan kor den helvetes fienden hold te - slike karravolige tyskera som e alt for lættsindig på avtrekker`n -.

Potetkakan og den medsendte fleskebiten hjalp adskillig på humøret, men først etter at påsmøringen fra flaska med reinspiss, hadde klart å ta knekken på en del storslagne svermerier av ubeskjedne og pågående mygg i alle størrelser.

Åsta lot som hun ikke fikk med seg rådet fra den påståelige finnkailln om dette myggfjerningspisset og holdt god avstand til både Vladimir og Guttorm - også etter at de hadde kommet seg unna myrhølene og hadde kommet seg lenger nedover i lavlandet.

Ytterdøra til småbruket ble åpnet tvert.

-Her e det ingen med det navnet -. Fremmedkaren var tilknappet i talemåten – Vi kjøpe itj ved døra og taterbesøk har vi nok av. Ka e det dokker vil ?

Guttorm forsto at de var havnet på feil sted - var i farta bortover til Åsta og Vladimir nederst på låvebrua, men rakk å få ut av seg: - Russerfange -.

-Kom dokker opp på låven, græv dokker ned i høyet og hold kjæft. E tebake før  mednatta -. Gubben Mattias tok kommandoen.

Selv ga han seg ikke mere til kjenne enn at han var skogsarbeider - trengte tid for å kunne få områ seg, lurte på om Guttorm var hestevandt og om hva Åsta drev med, ettersom hun var med som en av rømlingene.

-Russerkjæresteri e itj å anbefal på ainner sida av grensa heller. Vladimir e en rømt krigsfange, han vil berg livet om vi får`n over, men ka som vil skje seinar me`n e det ingen som veit. Åsta ble frarådet å skulle bli med over grensa. -Gammel kjærligheit ska vesst ikke rust – Så da så – mente Mattias.

Mattias trøstet – bekjentskapskretsen hans var stor og hjemturen utover mot havgapet ville ved hans hjelp ikke skape vansker.

- Du får ro dæ ned - Guttorm forsto søsteras fortvilelse. Vladimir grov seg ned i høyet da Åsta ett par dager senere, gråtende forlot låven.

                                                            - - - -

Mattias hadde ordnet med hver sin sykkel og turen innover til det tomme seter-huset ble lagt opp som helgeutskeielser for tre villstyringer på fisketur. Arbeids-folket på setra hadde dratt tilbygds.

Guttorm hadde bambusstanga skikkelig festet til stanga på sykkelen, de to andre hadde ryggsekker med svartkjelen synlig dinglende bakpå hos Vladimir.

De trengte noe spiselig ved siden av kaffeerstatningen og utenfor landhandleren ble de vinket avgårde med skitt fiske og god tur av en flokk med  fiskeinteresserte tyskere - synlig og vemodig rørt med stor hjemlengsel.

- Det e itj så læng for dokker heller no, tenke æ -. Mattias nøt den tilfeldige omgjengeligheten.

Løsslupne og godlynte soldater var det over alt. Alvorlighetene ble som regel ikke merkbar, før hovmodige og danderte fyrer av offiserstanden - i full mundur og til stor egenglede, men stor ergrelse viste seg fram for drittleie jøssinger.

Fiskeran på sykkeldoningene tråkket i vei i synlig avslappet anspenthet – to ettersøkte nordmenn og en rømt russisk krigsfange, i ett innbitt håp om å komme seg over grensa og til friheten.

-Trudd itj russeran koinn sykkel –.

Mattias holdt opp humøret, syklene ble gjemt i ei grøft, før de la ut på den siste bratte, kilometeren oppover til tømmerkoia. Første og lengste delen av fluktruta var unnagjort, men de trengte litt kvile for å ta seg igjen.

  

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

​​