ROTTENIKKEN Kap.34

TERJE BREDE WANGBERG

 

Når det var han egentlig kom tilbake fra dette glemselens, begredelige og  velredigerte livsavbruddet der inne på dette sinnsykehuset, var noe Jonas senere i livet aldri skulle komme til å bli helt klar over.

Stadig sjeldnere kontaktforsøk overfor anstalten - fra nysgjerrige og funderende etterladenskaper av slekt og kjentfolk – ble hver gang avvist med at pasienten Jonas i sine sørgelige tilstander, var grunnen til at han ikke burde vises frem for offentligheten. Ifølge forståsegpåerne kunne han jo ikke lenger ta vare på seg selv.

Jonas var slettes ikke den eneste av de nummererte galningene som hadde havnet innafor de høye nettingjerdene på grunn av drap, voldtekter og andre alvorlige ulumskheter. Stakkarene var av lærde fagmenn i hvite kapper, konstruert til å skulle kunne leve resten av livet i ensomhet - bak låste dører, iført tvangstrøyer eller fastbundet på benker. Best mulig tilpasset tilværelsen ved hjelp av både flytende, hardfabrikerte og andre medesinske herligheter.

Jonas var blitt en av dem.

Han hadde forlengst gitt opp å spørre en eller annen goddemte pleieren om hvorfor det så brått var blitt slutt med lukingen av dette rosebedet. Likedan hvor det var blitt av overallen og de kjekke støvlene og om sola fremdeles gikk opp i øst.

-Alt bare virre rundt oppi haue på mæ -.

Det hendte han kunne meddele seg litt, om det bare var rette dagen for det.

Etter ei lang reise, ble det Osvald som etter mye bråk og ståk med øvrigheita, fikk ett lenge ettertraktet besøk hos bror sin.

-Ka gæli e det du har gjort, Jonas? -. Spørsmålene kunne være pågående, men forståelige svar var det ikke mange av.

En fortvilt Osvald Forselius, taterfark og feskar oppe fra avhølan utved kysten, fikk av seg blankskjermhua på ytterkontoret til sjefen for galehuset og forlangte å få Sjølingen til en helt nødvendig samtale, i forbindelse med hans broder, Jonas, - som visstnok ska befinn sæ bortgjæmt, nerri i ett ett eller ainna kjellerrommet på denne anstalten og med ei glugge i døra som den eineste kontakten for ailler nådigst å få sæ ei brødskiv -.

-Jonas Forselius har det nøyaktig slik forskriftene i hans livstilstand tilsier det på dette Sykehus -.

Overkinkadoren bak det storslagne skrivebordet, stormaget og iført svartdressen, rakk så vidt å stumpe cigarillosen for samtidig å få tid til å formidle en uvennlig beskjed om at audiensen var til ende, - før en temperamentsfull Tater-Osvald med knyttet neve sørget for å få ryddet bort det meste av alt det nedstøvede gammelpapiret, som av basen sjøl var tilrettelagt som demonstrasjon oppe på hovmodighetens storslagne skrivbord.

- No ska Dæmses hør på en gammal taterfan fra bonlainnet langt oppi haugan. Får æ itj svar på kvar einaste dritt av det æ vil vætta, går æ straka vegen rætt te den øverste krabaten av øvrigheita -.

Osvald fikk de fleste av meddelelsene han trengte.

Han ønsket overhodet ikke å vise det, men det ble en svært så nedtrykt langveis-farende Osvald, som etter en lang og amper samtale forlot en beskjemmet, svartkledd herremann, utstyrt med en svært så svak og fuktig høyrehånd.

-I denne bransjen har vi ikke midler til å skulle sy puter under armene på folk  -.

Det burde ha vært selveste Den hellige Ånd, eller en annen forståsegpåer, som  ett par måneder senere, skulle ha tatt seg tid til en avstikker innom asylets høylaftede loftsrom - for å gi rettledning og mot til en yngre kar ikledd husets vanlige vaktuniform, om hvordan han skulle komme seg opp på en av takåsene, for enklest mulig å få festet den solide taugstumpen med en skikkelig kjærring-knute.

Men det skulle bli en av vaktkompisene nede fra hovedporten, som ved en tilfeldighet fant stakkaren like før midnatta på selveste gudskjelovkvelden, fritt og frivillig hengende mellom himmel og jord oppe på sinnsykehusets loft.

Den gjenlimte konvolutten, som viste seg å inneholde noen avskjedsmeddelelser og ett vakkert smykke, ble overlatt selveste Betydeligheten på hans kontor nede i fjerdeetasjen dagen etter.

Bare de aller nærmeste i denne omverdenen, ble funnet kapable nok for å skulle bli nærmere orientert om at den nedskrevne bekjennelsen fra den avdøde vaktmannen, bilagt myrdedes lille smykke, fullstendig frigjorde Jonas Forselius fra dette vedtaket som i sin tid var tatt av sinnsykehusets leger og høytstående personligheter, om at han både skulle ha voldtatt, myrdet og lempet liket av den søkende Hedda, ut i anstaltens vakkert beliggende havebasseng.

Jonas trengte lang og omstendig pleie, før han med god støtte klarte å komme seg ut til sol og frisk luft i den nettinginngjerdede luftegården.

 

Forts. 

 

       

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

  

   

​​