ROTTENIKKEN Kap.35

TERJE BREDE WANGBERG

 

Det ble til at de travle, hvitkledde forståsegpåerne etter hvert fant ut at de kanskje burde minke på alle tablettgodisene, for det hendte at Jonas ved egen hjelp kunne være i godlaget. Den tilbakevendte førligheita i begge fotan gjorde at han ved egen hjelp, klarte å komme seg opp trappene til stasrommet flere etasjer oppe i bygningen – dette velutstyrte rommet med store vinduer i glass og ramme – der husets mest oppegående sjeler klarte å oppholde seg en stund, ved hjelp av noen tilmålte humørtabletter.

Det tok også tid før han forsto hvorfor de to rosa Pelargonian var havnet i vindusposten. - Det var fremdeles dårlig med husken, for enda var det ikke alt han hadde vært med på som var klargjort for gjenbruk oppe i skallen.

Men han begynte å kjenne igjen seg selv – fikk på seg ei fargeglad skjorte og lettere sko - brukendes til både korridormarsjering og i grusgangene utenfor anstalten.

Men pratmakeren Jonas var blitt til en taus, gravalvorlig kar som sjeldent hadde noe å berette. Han trivdes best når han kunne være sikker på at ingen pratsjuke lå på lur og ventet på noen mer og mindre uforståelige ord.

-Kle på dæ godbuksa – vi ska på utmarsj - . Pleieren var av det omgjengelige slaget, han tok ett godt tak i Jonas før de handleides langs veikanten etter å ha blitt låst ut av asylporten.

Skjeggisen Jonas fikk straks for seg at han ble beglodd både for hva han var og hvor han egentlig kom fra – han prøvde å slite seg løs fra løs fra oppasseren og ville tilbake til tryggheten bak de godt låste dørene.

-Neste gang blir det enda lenger -.

Utfluktene økte både i lengde og antall og likedan ga butikkbesøkene mersmak de gangene pleieren fristet med skråtobakken. –Imorra kan du kjøp dæ ett skikkelig lommetørkle så du kan hold styr på all siklinga -.

Den kvikke, tyskfødte Reinhardt ble hans joviale trygghet på alle utskeielsene - til stadig frodigere fristunder og alltid lengre og mere krevende avstander fra Fordervelsens hus - om bare humøret godtok det.

Tilbakevendelsen mot en gang å skulle bli sjølhjulpen, ble ei slitsom ferd for Jonas - denne resandes fanten, som helt fra begynnelsen av var blitt oppala av sitt eget folkeslag, for livet ut å skulle være en farandes taterdjevel - alltid i farta bakpå ei eller anna hestevogna.

-Kæm veit ka det kan bli te med dæ -. Reinhardt kom godt ut av det, både med trønderdialekten og med Jonas sjøl.

Rusleturen over de lange jordene, helt bortover til Gammelkirka like ved  storgården og den svære fjøsbygningen med det høye tårnet, endte med noen nysgjerrige, men velmenende ord fra graveren ute på kirkegården. Han forsto godt hvilket skammens sted som de kom fra.

-Tebaketuren legg dokker på nordsia av åkern, så spare dokker fotablar`n -.

Jonas følte litt gammelt kjennskap til kirkegårdsvirksomhet og lurte på hvor de gjorde av gammel skitt og lort som det gjerne ble på slike plasser.

-No bli alt henta av storbilan og tømt på den nye søppelplassen ved sjø`n like neafor her. Der træng dæm forresten folk -.

Det ble Reinhardt som fikk oppdraget fra anstalten, om å undersøke hva som var nødvendig å foreta seg, for at Jonas kunne fått seg en ryddejobb borte på den nye søppeldynga.

-Du kan få prøv dæ – te å byinn med kan du sovva her på anstalten -.

Jonas ble liggende søvnløs i flere netter, før motet en tidlig morra viste seg fra godsiden.

Tater-Jonas utant Forseliusbygda var ved Vårherres hjelp pånytt blitt kommunal tjenestemann i storbyen.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    

​​