ROTTENIKKEN Kap.36

TERJE BREDE WANGBERG

 

 

Det var ei god stund før Jonas ble klar over at han ble kalt for Rottenikken. Uten at han var helt sikker, mente han at skjellsordet fikk sin innvielse blant alle ungene i strøket, allerede samme dagen som han som vettskremt sinnsykehusbeboer hadde våget seg bortover til denne grisejobben på søppeldynga. Her ble alt svineriet fra store og små kjøretøyer lempet av lasset av mannfolk med grove arbeidsnever - karer som lengst oppe på den smale og humpete veistubben, fikk fart på all dritten av søppel nedover den stupbratte skråningen - med sjøkanten som siste stopp.

Til å begynne med hadde Jonas overnattingsmuligheter inne på asylet, men det var først etter noen vurderende døgn, han fant ut at han forhåpentligvis kunne være sånn noenlunde skikket til drittjobben.

Den endelige avgjørelsen ble tatt, da han satte fortgang på noe skikkelig grovarbeid innen byggebransjen og ved hjelp av hammer, sag, en del rustne, skjeive spiker og adskillig gammelt tremateriale fra søppeldynga, på ett par dager fikk reist seg ett lite husvære helt inn til den steinbratte bergveggen.

Allerede før han hadde fått takplatene på plass, skjedde det første stein-bombardementet, helt oppe på den gamle bunkeren fra krigens dager. Han forsto tvert at bunkeren var befestet med en krigersk ungeflokk – tøffe soldater fra de nærmeste bydelene.

At de også stilte med kvinnelige sanitetsfolk, forsto han etter å ha fått øye på noen langhårete krigere som beskjedent holdt seg litt mere i bakgrunnen, når de  karravolige soldatene lempet steinammunisjon fra tyskerbunkersen oppe på berghammeren.

Jonas prøvde å overhøre krigsropene om at Tateren og drittsekken Rottenikken ikke hadde livets rett, men når koristene ble litt for kjekke i røsten, kauket han selv sine kunstneriske innlegg oppover bratta, om det bare var brukendes medvind nordvest fra.

-Sinnsyke Rottenikken, pell dæ innover dit du hørre hjæm - ble litt for mye, han kom seg i farta etter ett par av jyplingene – fikk høyreklypa i nakken på den største, mens den lille trudeluttsangeren ble rævkjørt med vensterhanda ned i den aller nærmeste av skyttergravene.

Angrepene skjedde stadig oftere etter hvert som flere og flere aktuelle kandidater ble mobilisert til krigsinnsats fra strøket de kom fra.

Det ble beskyldningen om hans henrettelse av ei forlengst avdød bikkje som fremskyndet `Slaget på søppeldynga`.

Det iherdige bombardementet med skikkelig gråstein som kuler, endte ganske raskt med en stor seier for den pågående hæren.

Jonas Rottenikken ble til litt vemodig forskrekkelse for soldatene, liggende igjen nede på slagmarken – truffet ovenfra rett i hodet av en solid stein - før de vettskremte seierherrene la på sprang hjemover – til sine uvitende foresatte borte i de mange høye leiegårdene.

Lille, lyshårete Tora tok sykepleierjobben på alvor.

I selvlært Florence Nightingalestil `krøp hun til korset`, fikk med trøstende godord støttet den skadde Jonas bortover til hans ringe bolig, før hun til mye strev og akrobatiske ferdigheter, fikk skjøvet det tungnemme individet opp i den alt for smale sengbenken.

Det stilnet betraktelig fra senga, da yndige Tora – ved hjelp av kaldt vann fra ett skittent vaskefat og ei ikke helt rein vaskefille, hadde fått stelt det blødende såret med beundrende varsomhet.

-E du gammel du da,Tora ?-.

-Bli tretten på julaften -.

-Det må no bli sykepleiersk av dæ, jenta mi -.

-Æ ska bli pianist. Går å lære å spæll, sjø -.

Hun fyrte opp i den lave, firkantige svartovnen - fant litt reint vann i ei bøtte, en kaffekjel og det som ellers trengtes for en tår sammen med ett par brødblingser, uten hverken smør eller pålegg.

-Du Tora. du Tora -. Næste gang ska æ stell mæ på håret før du kjæm.

Hun lovte å komme igjen.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

     

 

 

 

   

 

 

 

 

 

​​