ROTTENIKKEN Kap.37 - Siste kap.

TERJE BREDE WANGBERG

 

Grunnen til at Joss,Gido og Lusa på vegne av den krigførende gjengen valgte å kapitulere, skyldtes i hovedsak Toras klokelige medfølelse med Rottenikken og den umenneskelige situasjon som de alle hadde vært med på å få stakkaren opp i.

-Træng vi å få tak i`n doktor Smith, kan vi bli huka for både vold og ainna fanskap -.

Lusa var som vanlig lite lysten på å måtte uttale seg om ting han i grunnen ikke hadde noe med, men både Joss og Gido fant det mest fornuftig om Tora kunne ta seg av litt stell om det trengtes – men bare hvis Rottenikken selv ønsket det.

Uten at hun ga de to nysgjerrige foreldrene borte i Tolva noen ekstramelding om hvor brødskivene ville ta veien, fikk hun hver gang lurt med seg noen tjukke skiver innpakka i matpapir.

-Fuggelmat -. Tora brukte ikke lange stunda fra fjerdeetasjen og ut i bakgården.

Etter noen mest mulig hemmeligholdte visitter i arbeidsbrakka nede hos Jonas, antydet hun overfor Joss,Gido og Lusa at hun fortjente litt påskjønnelse for velutført oppdrag. Ved hjelp av en stige og litt rødmaling, ble det Gido som sørget for kunstverket oppunder taket i portgangen med, `Rottenikken og Tora er sant`.

-Idiotisk og svært barnslig påfunn -. Tora var forbandet, men malingen var alt for hurtigtørrende til å få den fjernet, etter hennes beklagende mening.       

Hun fant Rottenikken oppegående borte på søppeldynga, men med hodet skikkelig inntullet i noe av rutatskjorta som han vederlagsfritt hadde fått overrakt inne på asylet. Han hadde slått sammen ett par trefjøler til en fullt brukendes krakk, for at kaffekosen skulle bli ei gladstund for dem begge.

Kapitulasjonen gjorde Jonas godt, selv om rottebestanden økte noe veder-styggelig og at det samme skjedde med den avskyelige stanken fra alle søppel-dunkene og de overfylte, skvulpende dassstampene.

-Æ e så gla for at du e te, Tora -.

Det var blitt sommer og skolefri og hun ble sjeldnere i farta nedover brattstien fra selve Hammeren.

Han hadde stukket til henne noen kroner. –Sommerpæng – kjøp dæ pianonota for pængan -.

Takknemligheten var stor – hun hadde fått ett bestefarsforhold til den gamle, ustelte stakkaren, noe hun mente ingen av kameratgjengen trengte å ha noe som helst kjennskap til - i ett hvert fall ikke noen av dem innafor sitt eget hjems trygge og vellykkede vegger.

I den lille glassreolen bak disken i melkebutikken til Berntsenkjærringa, var det havnet noen eiendommelig gode, småvokste kringler til en knappe tjueøring for stykket.

Tora hadde på det siste besøket merket seg at Jonas var litt ekstra gladlynt med forkynnelsen om en nær forestående dag.

-Du får ta dæ en tur -.

Tora stilte både med en kringelpose, hver sin bit med tekak og noen helt ferske spisskjeks.

-Det bæste æ veit – Jonas satte pris på visitten av godjenta si. Men den vanlige avskjedsklemmen ble raskt til en uhyggelig hendelse for dem begge.

Det var den råsterke faren til Tora som reiv henne bort fra omfavnelsen med tateren Rottenikken, mens Joss, Gido og Lusa holdt seg i bakgrunnen,

Så voldsomt hadde de ikke regnet med det skulle bli, selv om alle mistenkelige antydningene fra foreldrene hadde vært alvorlige nok.

-Du driv med småjenta, din helvedes kåtsækk – og det ska det bli en formidabel slutt på -

Ei skuffet Tora hylte til ingen nytte - Joss prøvde å roe henne, men som både småkjærest og bærer av sladder, ble også han allikevel dyttet vekk med spark og hektisk armbruk av en skuffet jentunge, på geburtsdagsbesøk hos en både forskremt, men like mye beryktet og avskydd eneboer.

-Du ska bort herfra – befølinga av jentungen ska få dæ innlåst på tukthuset. Sjøl passe du bæst nerri søppelfyllinga, din griskaill ! -.

Som en utskjelt djevelsk og forhatt Rottenikken, hadde Jonas hele tiden Tora i tankene, når han ikke lot seg bruke ved å skulle ta igjen på hverken utskjelling eller kjeppeslag, fra en stakkars, mistenksom villstyring av en sinna,faderlig mannsperson.

Toras fortvilte gråt hang igjen som ett mareritt i en forslått og utskjelt Jonas - lenge etter at flokken var kommet seg opp brattbakkene og bortover veien mot tryggheten hos alle `normale` folk i de høye leiegårdene.

Oppkavet og forvirret var han blitt dratt ut av senga av to uniformerte karer – før han etterpå og uten mange ordene ble skjøvet på plass bak i den ventende Svart-Marja.

Jonas brydde seg ikke lenger om hva det var som foregikk.

Den sammenrullede menneskebylten nede på det skitne bilgulvet, var i gjennom  ett langt Taterliv blitt hjulpet til aller helst å skulle ende som ett forhatt vrak, blant mange andre fantefarende djevler - og som en offentlig taterfan alltid å skulle bli stilt til rådighet for ledige gapestokker av mistenksomme medmennesker.

Det ble en livstrett Rottenikken som fikk sengeplass og både opp og neddempende godiser av forståelsesfulle og hvitkledde individer, etter denne Svart- Marja transporten fra søppeldynga og bortover grusveien langs de lange, flate åkrene, frem til det overfylte hvitmalte Sinnsykeasylet.  

Men Jonas Forselius – med tilnavnet Rottenikken – valgte ved egen hjelp å komme seg over terskelen til den andre siden av livet.

 

SLUTT 

     

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    

 

​​