VERTSHUSET VED BAKKBRUA Kap.3

TERJE BREDE WANGBERG

Den attenårige bondegutten Konrad var en husmannssønn fra den avsides-liggende Rokkabygda langt ute ved kysten. Han kom fra fattige kår – slik det alltid hadde vært i flere generasjoner før han. Søskenflokken besto av ni hjemmeværende krabater i forskjellige aldre og både han og de gamle foreldrene syntes det var naturlig at Konrad - som den neste eldste broren,   burde flytte på seg for å komme seg i arbeid og til en fremtid i litt mere sentrale strøk av landet.

Gubben på nabogården hadde rigget seg til med en haug med gulvmatter som kona hadde vevd til bruk for salg på den sagnomsuste Martnan inne i Trondhjem.

Konrad hadde for lenge siden hatt en avtale med naboen Aslak, om å få bli med på hestelasset, mot at han skulle være til hjelp ved dette mattesalget på Torget inne i storbyen, om de da bare kom seg velberget frem på den nær femti mil lange veien gjennom nordfylket.

De skiftet med å være kusk de dagene turen varte. Den ene prøvde å få seg litt søvn blant mattene bak på hestevogna, mens den andre satt ved tømmene.       -Du får hold dæ oppå mattan, gut –.

Aslak var en grei bondekar og tradisjonell martnasgubbe.

Noen mils vei før bygrensa rigget de på seg byklær. – Sjølingen mente de burde se sånn noenlunde ut, når de skulle få seg husrom på ett eller annet av de rimeligste herbergene inne i Nerbyen.

Det var ikke så enkelt å holde styr på Gampen i de trange bygatene – for det var trangt om saligheita også for mange andre firbeinte – det skulle jo avholdes hestmartna borte på Elgesæter.

Likedan var det stor tilstrømming av folk til hovedattraksjonen på Torget, både av nysgjerrige byfolk og tilreisende landsfolk til alle teltene og salgsbodene som var spredt utover hele området.

De var heldige og fikk seg ett lite rom i bakgården til ett hospits borte i Repslagerveita. På grunn av mulige tjuver, mente vertinna at en av dem burde overnatte blant mattene ute på hestevogna - rett ved siden av der gampen hadde fått plass i trang stall ute i bakgården.

Det ble Konrad som måtte ta jobben som vakt mot tjuvraddene, samtidig som han derfor også måtte overnatte ute i fri luft.

Repslagerveita lå ikke lange biten fra torgplassen der selve Martnan skulle holde til og Hestmartnan var heller ikke lenger unna, enn at de kunne komme seg bortover ved hjelp av Apostlenes hester.

Aslak fikk ordnet med en torgplass inntil en husvegg øverst oppe i Munkegata, ikke langt ovenfor denne Hornemannsgården der politiet holdt til. Haugen av gulvmatter var høy og over alt rundt dem hadde tilreisende selgere rigget seg til, med telt og lange bord fulle av alle slags varer.

Her fantes det hjemmesnekra saker og ting, som krakker, kjøkkenbord, brødfjøler, fuglekasser, alle slags strikkerier og broderte finurligheter. De fleste kremmerne var bønder som hadde kommet lange veier til årets store begivenhet.

Også taterstanden var som vanlig representert - likedan noen få fargerike samer hadde kommet seg til byen med sine tilbud av både reinskinn, skaller og komager i massevis.

Kjøpmenn fra byen stilte i små treskur for billigsalg av både klesplagg og den velkjente Honningkaka, for uten denne var det noe helt spesielt som manglet, mente både gamle folk og elleville unger.

Frimodigheten vaks kraftig blant alle tilreisende ut over dagen, etter hvert som de medbrakte drikkevarene tok til å virke. Men dette resulterte jo også i at prutingsmulighetene vaks betraktelig når kvelden nærmet seg.

Ved nærmeste veggplassen der Aslak og Konrad måtte holde seg på matta, var det en finnkall fra Røros som solgte spekepølser av noe elendig kvalitet, selv om han med høy røst hevdet at hver eneste en var laget av reinskjøtt. Tett ved siden av dem – mot selve torgplassen, var det noen Mosvikinger som hadde fått seg plass bak en stor trekasse.

Mosvik kona presenterte seg som Bertha og fortalte at hun og den medfølgende kallen Daniel, livnærte seg av det som i alt over ett hundrede geiter på den avsidesliggende gården Sæteråsen ute i Mosvika sørget for at de fikk til av geitost – noe som varene på toppen av en diger trekasse tydelig bekreftet. Den var full av geitoster i forskjellige størrelser - som dattera, Agnes, solgte til stor fryd og etterspørsel fra alle forbispaserende, oftest etter at hun først hadde delt ut en og annen smaksprøven, om det var ønske om det.

Agnesjenta var nettopp fylt de tjue og fikk snart ganske mye øyekontakt med Konrad, som for anledningen stilte i en dobbelknept blådressjakke og i ei slitt blankskjærmhu, slik hodeplaggene vanligvis var ved hjemstedet ute på kysten av Trøndelagen.

Finnkallen ved nabobordet hadde solgt adskillig mange av denne litt for store spekepølsebeholdningen, da han plutselig fikk stort behov for å få kommet seg bortover til hestevogna etter flere reinsskinn, noe han mente var nødvendig  for å kunne få utvidet folks etterspørsel etter hans varebeholdning oppe fra Rørosvidda. Det ble Konrad som tok på seg ansvaret av reinspølsesalget, mens finnkallen dro bortover etter flere av disse reinsdyrskinnene.

Gubben ble borte og Konrad gikk lei av å skulle bli nødt til å representere denne hjulbeinte lille gubben i hans fargerike samedrakt. Han fikk Agnes til å overta diskplassen og rigget seg til for å dra ut på leiting etter den bortkomne krabaten.

Fyren ble funnet liggende døddrukken  på ei plen bak noen busker, i den beryktede Lusparken nesten helt nede på Brattøra – steine full og ribbet for både kofta, samelua og komagan.

Det var bare flaks og tilfeldigheter at vognmann Ivar Sveen inne fra Jystadgården, var på vei fra kaia med ett hestelass med potetsekker fra Frostalandet, slik at Konrad fikk hjelp til pålessing av den halvnakne og fulle Rørosingen.

Midtbyen var full av martnasfolk, men vognmann Ivar fikk manøvrert gampen, slik at de kom seg gjennom hestgatene og frem til herberget borte i Repslagerveita.     

Konrad så ikke anna råd enn å få krabaten innlagt på det samme lille rommet oppe i andre etasjen, som han og Aslak hadde fått leid seg. Den styggsterke hesteier Ivar Sveen var hjelpsom, han tok gubben på ryggen, fikk kadaveret opp til andre etasjen og lagt den døddrukne samekaren ned på dobbelsenga. Vognmann Sveen tok imot noen få kroner av Konrad for jobben, før han forsvant bortover veita, for å rekke Polet og med potetsekkene bak på vogna.

Konrad var nødt til å komme seg bortover til torget og fikk husvertinna til å ta seg av den eventuelle oppvåkningen av finnkallen.

-Hold døra låst, å be fyr`n hold sæ på matta te vi e færdig me da`n – Sjøl ska æ bortover te Torget for å sæll ræsten av vårres egne matta  -.

Konrad kom seg bortover til varediskene i Munkegata, der det var minket storligen på både gulvmattene, geitostene og reinsdyrspølsene. Det største problemet ble hva de skulle gjøre med resten av varene som enda lå igjen etter han som sov ut rusen på lemmen borte i Repslagerveita.  

 

Forts. 

 

 

 

 

​​