VERTSHUSET VED BAKKBRUA Kap.4

TERJE BREDE WANGBERG

Gubben fikk sove ut rusen oppe i dobbeltsenga i hospitset borte i Repslagerveita, mens Aslak og Konrad fikk seg litt søvn blant det som var igjen av gulvmatter nede på si eiga hestevogn – selv om de ikke kom seg til ro før de hadde hjulpet Mosvikingene Daniel, Bertha og Agnes med hesteskyss, slik at de fikk restpartiet med geitost bortover til herberget hos Rebekka og Emanuel Salomonsen.

De hadde for ett par døgn fått leid seg ett billig rom oppe på loftet av det nyrestaurerte gammelhuset og syntes det var stor stas at de hadde klart å få seg ett såpass rimelig overnattingssted, selv om det var på den andre siden av den brede og stilleflytende Nidelva, rett ved den eldgamle Bakkbrua.

Fingernemme Daniel hadde ved stor hjelp av kona Bertha, fått spikra på lokket til kassen med de siste geitostene, men det ble ett slit for begge karfolkene å få den ganske store og tunge kassen oppover den bratte loftstrappa.

Tilbudet om en gratis geitost, gjorde at Aslak lovte å komme med gampen, for å få både trekassen og Mosvikingene nedover til kaia morran etter.

For Konrad og Aslak ble morrasturen en uhyggelig avslutning på martnas-besøket. Begge var oppe på loftsgangen for å få geitostkassen nedover den infornalskt så bratte trappa. Både Agnes, Bertha og Daniel holdt seg beskjedent litt i bakgrunnen, mens husutleierne, Rebekka og Emanuel holdt seg ytterst oppe på trappa for å ta i ett tak.

Tragedien skjedde, da Rebekka så absolutt skulle komme seg nærmest mulig ut på trappekanten – til samme plassen der Konrad plagdes med å skulle foreta de vanskeligste av kasseløftene. På en eller annen besynderlige måten fikk de andre se at Rebekka med hyl og redselsfulle kauk, for i rundkast nedover brattappen før hun til mannen Emanuels store forferdelse ble liggende livløs nede på gulvplankene i andre etasjen.

Det store oppstyret sørget for at både de andre overnattingsgjestene og de som tok seg en matbit inne på spiserommet, kom springende ut i gangen.

Etter litt tid fikk de budsendt gammeldoktoren som holdt til lenger borte på Bakklandet, men som bare kunne konstatere at Rebekka var omkommet etter det stygge nedfallet.

Den budsendte bypolisen fikk tatt de nødvendige notater, før de fikk kjørt bort liket til videre undersøkelser oppe på Sentralsykehuset på Øya.

Før Konrad etter mye plunder fikk lov til å forlate både gjestgiveriet og loftstrappa, hadde han klart å få til en avtale med både Agnes og Aslak. Konrad hadde tilbudt seg å følge Mosvikingene med båten innover til Mosvika, slik at de kunne få hjelp til å få hjem den digre trekassen, etter at de omsider hadde kommet seg over fjorden.

Problemet med Konrads egentlige hjemreise oppover til Rokka oppe i Ytter- Namdalen, mente han de fikk ta opp seinere, men Aslak beroliget han med at oppoverturen med han alene på hestvogna ikke trengte å by på noen vesentlige problemer.

Det som skapte største bryderiet, var at samekailln fremdeles oppholdt seg i dobbelsenga oppe på gjesterommet borte i Repslagerveita. Men da de grytidlig på morran hadde vært klare til å komme seg bortover til dette kvistrommet i gjestgiveriet borte ved Bakkbrua, var den fyllesjuke finnkallen blitt vekket opp av dvalen og fått utbetalt noen kroner, slik at de fikk overtatt denne infornalske resterende reinspølsebeholdningen. Den bukseløse finnkallen snudde seg bare mot veggen og sov videre.

Aslak hadde god plass til rørospølsene bak på vogna og sammen med Konrad  hadde de kommet seg bortover til huset ved Bakkbrua, der folka allerede ei god stund hadde stått klare for skyss nedover til kaia der Fosenbåten hadde sin faste plass.

Slik som det tragiske utfallet ble, da vertinna Rebekka falt nedover loftstrappa, var det så vidt de fikk tid nok til å komme seg over landgangen, før skuta måtte legge fra kaia for å være sånn noenlunde i rute innover fjorden..

For Konrad ble ikke avskjeden med Aslak så merkbar stor – han var tydeligvis adskillig mere engasjert i det nære forholdet med lille Agnes – om bord i båten  fant de seg en plass i den varme kroken borte ved skorsteinen.

Utenom hestkaren Sivert, var det ikke ett menneske å se på Mosvikkaia ved båtankomsten og det ble god nok plass oppe på vogna for både de fire martnasfolkene og den store kassen med noen få gjenværende geitoster oppi.

Husene på det lille småbruket i Sætervika, lå nesten øverst på den bratte bakken – der det vrimlet av geiter. For en uvant Konrad, laget dyra en voldsom stank - også innvendig i den lille stuebygningen, mens hverken Bertha eller Daniel brød seg om at ett par killinger ønsket seg litt kos inne på kjøkkenet – der gulvplankene slettes ikke var helt reingjort.

Ute i geitfjøset hadde Daniel sørget for å legge på nytt gulv og la ikke skjul på at grunnen til omleggingen av de nye gulvplankene var at geitskiten nede i fraukjelleren stadig vaks i høyden.

Etter fremvisningen av gard og grunn, ble det mye prat om hva som kunne skje etter denne loftstrapphendelsen inne i byen. Daniel hevdet å ha mere forstand på geitehold enn på etterforskning, mens Bertha bare var glad for at de hadde kommet seg tilbake fra alt ståket inne i byen ved Bakkbruas strender.

Agnes var bare lykkelig – og det samme var tydeligvis Konrad – selv etter det som hadde skjedd nedover den hersens loftstrappa - og med mordmistanken mot Konrad.

Allerede på første mandagen ble han satt til å måke rein fraukjelleren for mesteparten av geitskjiten. Det var blitt høyonn og Bertha og Agnes bar etter hvert de tørre gressballene inn på ryggen.

Gubben Daniel hevdet å ha mer enn nok å stelle med, den store skokken av geiter krevde sin mann og den snørike vinteren hadde gjort stor skade på mye av inngjerdingene.

Gardsarbeidet ble ett slit for Konrad – han hadde ikke regnet med at turen over fjorden til Mosvika skulle gjøre en sindig Ytternamdaling til en fremtidig geitebonde på dette bortgjemte stedet langt der inne i Trondhjemsfjorden.

En forandring skjedde fort, for bare noen få uker etter at han og Agnes hadde vært innom prestekontoret og lovet hverandre troskap for resten av livet, ankom det ett offisielt skriv fra myndighetene i Trondhjem, om at mistanken mot han- når det gjaldt å ha medvirket til fruen Rebekka Salomonsens død - var frafalt og at saken var henlagt.

Allerede ett par uker senere kom det med lokalbåten ett nytt rekomandert brev til samme person. Skrivet var underskrevet av Gjestgiverieier Emanuel Salomonsen, som høytidelig meddelte at han trengte en medeier til geskjeften der inne på byens østkant og at han tilbød Konrad, med hans nyanskaffede ektefelle å ta stillingen – med ett husvære på ett rom og kjøkken i loftsetasjen. Tilbudet gjaldt med en måneds prøvetid – inkludert mat, drikke og boopphold i alle de tredve dagene.

Emanuel erkjente at han hadde fattet vedtaket, på grunn av Konrads umiddelbare åpenbaring som en pålitelig ung herremann.

De nygifte Mosvikingene pakket snippeska. Konrad fikk på seg blankskjermhua og Agnes kledde seg i reisehabitten, før de fant seg en lun dekksplass på lokalbåten innover til byen.

Ett nytt liv var begynt for Agnes fra Mosvika og unge Konrad fra Ytter- Namdalen.      

 

Forts.
​​