VERTSHUSET VED BAKKBRUA Kap.5

TERJE BREDE WANGBERG

Emanuel hadde til og med sendt sin egen vognmann Syver til kaia nede på Brattøra, så både Agnes og Konrad følte seg skikkelig godt mottatt til byen.

Hesteskyssen gikk i ett bedagelig tempo oppover de smale gatene og frem til gjestgiveriet, der kroverten sjøl kunne fortelle at han faktisk hadde ventet på dem ei stund. De var hjertelig velkommen og ei snerten, ung og blidspent stuepike hadde sørget for at loftsrommet var stelt - og i orden til ankomsten.

Konrad fikk ved egen hjelp pakkenellikene som de hadde med seg fra Mosvika oppover den samme bratte loftstrappa, som han var beskyldt for å ha dyttet Rebekka nedover. Det virket som om Emanuel hadde glemt hele saken, mens Agnes fortsatt hadde vonde minner fra de onde beskyldningene mot Konrad.

Det ble lykke og velstand, da enkemannen Emanuel fikk overrakt geitostgavene fra Bertha og Daniel og både den gamle husholderska og den unge kjøkkenjenta satte ekstra stor pris på både geitostene og at Agnes skulle bli den så sårt tiltrengte nyhjelpa ute på det store og alt for rotete og gammeldagse vertshuskjøkkenet.

Sjølingen - han Emanuel, var kommet såpass høyt opp i årene at han hadde behov for avlasting, men Konrad kom snart til å merke, at gamlingen fremdeles ville holde i tømmene når det gjaldt det meste av driften.

Det gikk ikke så alt for mange dagene før Konrad ble nødt til å markere seg, med å fortelle at han ikke var kommet helt fra Mosvika for å la seg bli hærsjet med – heller ikke til andre arbeidsforhold enn de på forhånd var blitt enige om.

Enten fikk gamle Emanuel holde seg på matta, eller så kom Konrad omgående til å ta med seg Agnes og forlate etablissementet - om de så måtte ro fra byen på grunn av pengemangel.

Han mislikte stort å bli kommandert nede til Ølkjelleren, der den digre Bolette - som blant gjestene ble kalt for Høna - regjerte over gjestene med skarpe blikk og kommanderende ordrer - om at de fikk se å komme seg hjem til si eiga kjerring og unger, såfremt inntaket av ølseidler ble alt for mange utover kveldene.

Emanuel ønske var at Konrad kunne ha litt oppsyn over kjellerkroa, for å få litt begynnende kjennskap til det som foregikk i huset, men Bolette protesterte og mente hun hadde dørvakta Aksel til hjelp, om det var nødvendig med litt handfast assistanse - for dette var mer enn nok for henne. Resten klarte hun utmerket godt selv.

Konrad fant seg bedre til rette oppe i de to større serveringsrommene som av gjestene ble kalt for Hjørnet og som var betjent av de to Olsenbrødrene  Roffen og Oskar. Ondskapsfulle besøkende mente at det slett ikke var så sikkert at de to var av den helt mannligste sorten.

Det var de to musikantene Frida og Karsten – han på fele og hun ved dette svarte pianoet – som sørget for det gode besøket til Hjørnet var stadig økende, selv om Roffen og Oskar mente det var de som trakk folket opp til denne egentlige spiserestauranten i andre etasjen.

Særlig kelner Oskar lå stadig i småkrangel med Frida ved klaveret. Hun hatet den hoftevrikkende og jålete serveringskrabaten, spesielt når de tok seg den vanlige kvarterspausen i kroken ute på restaurantkjøkkenet og han trengte seg alt for mye innpå hennes medmusiserende fiolinistkompis, Karsten.

Gammeleier Emanuel – eller Samuel, som folk hadde begynt å kalle den alvorsstemte krabaten etter at kona Rebekka - ved en fremdeles uoppklart årsak, var avgått ved døden etter fallet ned over brattrappa.

På Konrads anmodning, var Emanuel blitt nødt til å godta å bli degradert til garderobevakt for mathungrige gjesters besøk, der oppe på Andre Etasjens intime restaurantlokale og hvor både mat og drikke kunne nydes til full musikk av både en fiolinist og hans akkompagnerende pianistinne.

Med ei hylle og noen kleshengere, hadde garderobevakt Emanuel fått rigget seg til under loftstrappa ute i den trange yttergangen. De ankommende gjestene beklaget seg som regel over at de på grunn av plassmangel, hadde store problemer med både å få av seg yttertøyet og å kunne besiktige seg selv i det opphengte speilet, som var av største nødvendighet før de ønsket å innta spiselokalet.

Ved avreisen fra Hjørnet var gjestene som regel både artige og lattermilde, om de bare ikke trengte litt handfast hjelp for å komme seg nedover brattrappa og ut til`n vognmann Syver med den ventende hestedrosja.

   

Forts. 

 

​​