ELIAS Kap 25

TERJE BREDE WANGBERG

De åtte syngedamene oppe på galleriet ble etter hvert ganske innpåslitne og pågående overfor Elias, når de i klare ordelag meddelte at han gjerne kunne sørge for at også hans viv burde stille sin sanglige røst til Vårherres og kirkens tjeneste.

Tora kvidde seg og mente at hun kunne tenke seg andre gjøremål å ta seg til, enn å bli nødt til å skulle tilbringe både disse korprøvene hver bidige onsdag kveld og samtidig også være gallerisanger ved hver av søndagenes Høymesser, kveldsmessene og høytidsgudstjenestene i både Pinsa, Jula og Påska.

Det var kirketjener Oskar, som tipset korentusiasten Elias om at det kanskje kunne være lurt å få med noen mannfolk – i ett hvert fall for entusiasmens skyld.

-Om derre kvinnfolkan dine ser ut som jomfruer, trenger de slettes ikke å værra det -.

Stemningen blant damene ble en helt annen, da Elias på første korprøven offentliggjorde kirketjenerens forslag, om en ekstra bemanning av noen tenorer og basser. De åtte jomfruelige og hele sju aleneboende kvinnemenneskene, gjorde innøvingen av sangene til å bli svært lovsangsbetont og den vanligvis så avmålte kaffepausen ble til en livat og ettertraktet begivenhet, på de to ondtsittende bakerste benkene oppe på orgelgalleriet.

Forkynnelsen om behovet for syngende mannfolk oppe på kirkens galleri, kom på trykk i lokalavisen under Kunngjøringer og ble også allerede på den første gudstjenesten meddelt menigheten av prest Idar fra prekestolen

Oppmøtet til den første annonserte korprøven, var langt bedre enn hva Elias hadde forventet, for i tillegg til noen blyge karer stilte det også flere åpenbart frimodige og sangglade nye kvinnfolk, som hadde stort behov for å få til mest mulig lyd ved hjelp av sine storvokste brystpartier.

Karfolkene var av den beskjedne typen og måtte ha en del hjelp for å kunne bruke luftinntaket på den fornuftigste og mest hensiktsmessige måten.

Hektiske uker med både ris og ros, snørr og tårer, forlegenhet, protesterende motsigelser fra fornærmede syngedamer og høylydte ulyder fra både hunkjønn og hankjønn, kunne etter hvert gjøre en lettantennelig dirigent til en ufyselig demonstrant, av hvordan skikkelig korsang både skulle – og ikke burde lyde, i ett hvert fall inne i ett godt akustisk og velegnet sanglig kirkerom.

Etter noen forsøk – og når effektiviteten fortsatt var på sitt høyeste, fant både kirketjener Oskar og sogneprest Idar ganske fort ut, at for at de skulle unngå trøbbel under ett tilfeldig korprøvebesøk, var det mest fornuftige å holde seg langt unna kirkens porter.

Det skulle bli bare en eneste gang, at selveste Menighetsrådets forkvinne Paula forsøkte seg med en øvelsesvisitt. For allerede etter det første av dirigentens kaldkauk, fant hun ut at det var mest fornuftig å pelle seg ut av gudshuset litt sabla kvikt – for å unngå å bli hjulpet nedover galleritrappa av en oppbrakt kordirigent.

Det krevende arbeidsopplegget ga gode resultater og gjorde sitt til at den effektive og krevende Elias ikke bare ble kvitt uønskede deltakere, men i høy grad at også flere ekstra dyktige sangere meldte seg for å være med i dette stadig mer velklingende og anerkjente koret. 

Blainnakorets dirigent nede ved bygdesenteret på andre siden av elva, kom stadig oftere i harnisk, når han ble gjort kjent med at den ene etter den andre av hans beste medlemmer - med nedslåtte øyne, kunne forkynne at de forlot hans koropplegg – og det til fordel for det storslåtte nystartede kirkekoret, med denne impulsive og dominerende nykomlingen av en dirigent som ettertraktet leder.

Forslaget om å få til en sangertur ble vedtatt på korets styremøte og innøvingen av repertoaret ble igangsatt umiddelbart – og det med stor entusiasme.

 

Forts. 

 

   

  

​​