ELIAS Kap.24

TERJE BREDE WANGBERG

Jevnt over var bygdefolket trofaste kirkegjengere, for på søn-og helligdagene hadde de sine faste plasser i kirkebenkene, slik skikken i slekta hadde vært før dem. Samme bæssfarknaggen ute i våpenhuset ga plass for både ytterjakka og paraplyen om noen trengte det.

Det eldgamle stallhuset var ikke lenger aktuelt og var forlengst revet til fordel for ett nyoppsatt lite menighetshus, der det største rommet ble brukt til møter og kirkekaffe tilstelninger når dette var aktuelt, mens det i kjelleren var gitt plass for de nødvendige klosettene.

Bare to avtreder var til stor ergrelse for trengende kirkegjengere om nøden ble ekstra stor midt under presten Idars alt for lange predikener.

-Alt for langt unna – var de trengende karfolkenes anmerkninger – og slo lens i kroken rett bortenfor kirkedøra.

Kirketjener Oskar var tilsatt i jobben som både kirkerommets altmuligmann og som graver, når det trengtes å få spadd opp seks fot med stein og jord for folk som trengte ett siste hvilested.

Oskar hadde selv satt seg opp ei lita redskapsbod helt inntil kirkegårdsmuren, der han ved siden av trillebåra og nødvendig verktøy hadde fått plass til ett lite bord og ett par høyrygga stoler. I ett lite og alltid låst skap på den ene veggen, oppbevarte han sine helt personlige eiendeler- både ei gammel og lite brukt salmebok, en pakke kaffe, sukkerbiter, to alltid uvaskede kaffekopper og ett par drammeglass.

Oskar forkynte alltid over alt og til alle, at han var den mest arbeidsomme krabaten innen menighetens kirkeliv. På vinters tid måket han hver bidige søndag snø fra de to inngangsdørene, det samme fra den høye trappa utenfor prestesakrestiet. Etterpå måtte han komme seg opp i tårnet for å ringe mest mulig presis klokka ti, før han kom seg i farta med opphengingen av tallene på salmetavlene og å skifte ut nedbrente talglys der det var nødvendig.

Etter Oskars egen mening, var noe av hans viktigste gjøremål, å få ettersett hver bidige en av de utsatte musefellene, før kirkegjengerne begynte å komme inn i Gudshuset. Det hendte at han i alt stresset hadde oversett en og annen udetonerte musefella under noen av kirkebenkene og som med uforberedt leven utløste forskrekkelse ved prestens stille bønn innom alterringen.

Når gudstjenesten omsider var kommet på gli, kunne Oskar Kirketjener ha noen stille stunder for seg selv i borteste kroken på den bakerste kirkebenken, om han da ikke på forhånd var engasjert som notevender hos Elias oppe på orgel-krakken.

Ellers skydde han galleriet, for å være garantert at ikke syngedamene fikk for seg at det luktet gammel eller ny spirituosa, de gangene han tilfeldigvis kom litt for nær dem. Han ble oppriktig forbandet, da den aller mest følsomme av sopranene – med alt for høylydt ordforråd, tilbud seg å la han få en dusj parfyme i den usedvanlig lange skjeggpryden.

-Pass de eiga svettlokt -. Elias fikk hysjet ned Oskar for levenet, som skjedde midt under prestens visitt oppe på prekestolen.

Etter at gudstjenesten var overstått og de tre ganger tre slagene med den minste kirkeklokka, hadde latt kirkefolket forstå at de omsider kunne få røre litt på kroppen - etter at de hadde tilbrakt ett par timer i de vonde trebenkene, var det igjen Oskars tur til å få gjort unna sine siste faste gudstjenesteoppdrag, som gjaldt oppryddingen i haugen av de brukte salmebøkene, slukke de halvveis nedbrente talglysene, vaske de brukte nadverdbegrene, tømme døpefonten for dåpsvannet og endelig henge på plass presteklærne.

Først etter alt dette, kunne han låse kirkas tre ytterdører og komme seg bortover kirkegården til sitt eget lille rede i arbeidsbrakka. Her tok han seg som regel en liten dupp nede på gulvet, etter først å ha tatt seg noen knerter av portvinsflaska oppe i det låste veggskapet.

Oskar var en pliktoppfyllende kirkens tjener, som var fornøyd med tilværelsen, om han bare ikke ble forstyrret og kom i utakt med utførelsen av sine faste gjøremål. Da tente han på alle plugger og kunne la sin røst høre, om det så gjaldt Idar Prest og den jomfruelige Paula.

Men musikanten oppe på orgel-lemmen var hans store ideal. Organist Elias og Oskar kirketjener kom godt overens og ble gode kompiser.

 

Forts. 

 

 

 

 

​​