TERJE BREDE WANGBERG
Allerede da Jesper ut på formiddagen kom seg hjem til sitt eget lille velstelte husvære, innså han at muligheten var til stede, for at han for første gang i sitt noe langvarige ungkarslevde liv, måtte innse at han var blitt forelsket i ett kvinnelig medmenneske – ett snedig lite vesen - som til og med var befengt med de samme kroppslige skavankene som han selv.
Etter nattens ganske langvarige utskeielser på denne alt for smale divanen, var han tydelig merket av å ha blitt både maroder og støl. Han var ikke så alt for velskolert i det som hadde med forplantingslæren å gjøre, men såpass var kunnskapene, at han allerede i det øyeblikket da han kom seg opp fra sengbenken, begynte å regne med at han kunne kalle seg far om ikke alt for mange månedene.
Han tørket litt støv av både det ene og det andre, satte på den svarte optrekks-grammafonen og fikk frem noen kvikke trudelutter fra den gamle His Master Voice åttogsøttiplata – og det med noen romantiske toner fra selveste Nidelven.
Han tok noen dansesteg, samtidig som han prøvde å følge takten med disse alt for tradisjonelle hode og skulderbevegelsene. I det han akkurat var ferdig med bruken av langkosten med gulvtua, gled han på den fuktige linoleumen og gikk i dørken med ett kauk.
-Dævven døtte -.
Han sa ikke mer, men ble liggende nede på gulvet, både ynkende og ubehjelpelig - med en ubrukelig venstrefot og et forstuet handledd. Han klarte omsider å komme seg bort på sengbenken, der han ut på ettermiddagen ble funnet temmelig forkommen av en bekymret Dora.
-Ka e det du driv å hærje med, fyr -.
-Sånn e det når æ e bli overlatt te mæ sjøl -.
Jesper ble glad for både de to brødskivene med brunost og for at Dora ganske snart fikk tak i doktor Odd Smith fra Voldsminde. Legevennligheten selv sørget for drosjebilen som fikk de to oppover til sykehuset på Øya.
Jespers venstre fot ble fagmessig gipset – og det forstuede handleddet skikkelig bandasjert, før han ble lagt til sengs i vindussenga inne på et firemanns rom.
-Ka du legg der og vrir dæ for. Sånne smærta har dæm remedier for her på huset-.
En svært så karravolig Leksviking, ble nødt til å få forklart årsaken til urolighetene av ei forstandig sykepleierske.
Leksvikingen snudde seg bare mot andre siden av senga og kommenterte ikke saken – selv ikke da han ble orientert om at Dora led av de samme skavankene.
Før Dora forlot sykehuset, var de begge blitt informert om at Jesper- med gipset fot og forstuet og bandasjert arm – ville bli utskrevet allerede neste formiddag. Til hans tydelige takknemlighet, trengte ikke Dora lange stunden på å vedta – at slik som situasjonen var, så måte løsningen bli at hun – vel og merke så lenge pasientens venstre fot var gipset – flyttet inn i Jesperheimen –. Vedtaket ble fattet til stor og ettertraktet vederkvegelse for Jesper.
-Det lokte surkål -.
Drosjesjaføren var både blid og hjelpsom, da han hjalp Jesper inn gjennom gangdøra – lenger kom de ikke med uteskoene på beina.
-Her e det vaska gulv, redd opp seng og laga meddagsmat -.
Dora ble berømmet for både det ene og det andre, og de så begge det komiske i sine kroppslige livstilstander - når han på krykker - og begge med sine vanlige skulderkniks og ganske komiske stemmelyder, allikevel gjorde hjemlige og helt vanlige huslige oppgaver. Begge viste tydelig glede for hverandres mer og mindre lidenskapelige antastelser – både når det ikke akkurat passet seg – og når det virkelig hørte hjemme ved kveldenes ekstra tidlige sengenedleggelser.
De klarte etter hvert å kombinere sine svært så like rytmiske kroppsbevegelser og lydeffekter på noen ganske forunderlige måter – og det etter hvert til sin egen store og morsomme glede – som gjerne endte med en både selvironisk og frydefull latter fra dem begge.
I alvorlige stunder kunne de bruke både vett og forstand, når de med sin kjennskap til forplantingslæren, ble enige om å ta sine forholdsregler – og det på grunn av frykten for mulig arvelighet – som ble hevdet å skulle være det vanlige for mennesker med deres kroppslige misligheter.
Mange sorgtunge tanker om en høyst etterlengtet barnefødsel opptok dem begge en tid, men så ristet de sorgen av. Jesper fikk fjernet fotgipsen, Dora kvittet seg med sitt eget husvære og flyttet fast inn hos Jesper.
En grytidlig lørdagsmorgen vasket de hverandre på ryggen i zinkstampen ute på kjøkkengulvet, fikk på seg helgeklærne og syklet bortover til selveste Prestekontoret – der de ved hjelpeprestens velsignelse ble viet "til rette ektefolk at være".
-Ænkelt å greit -.
Mente Dora etterpå.
-Ittj nåkka å gruv sæ for.
Kommenterte Jesper, da de konsumerte hver si røkte pølse med brød – utenfor pølsebua like bortenfor Prestekontoret.
Ved sykkelturen hjemover var de begge litt ekstra uvøren ved rattet, men kom seg innomhus – og begynte allerede i sekstida med gjennomføringen av bryllupsnatta – slik det naturlig nok høvet seg for de to i den spesielle kroppslige situasjonen som de nå en gang måtte leve i.
Forberedelsene til neste dags hendelser hadde for lengst funnet sted. Hver sin ferdigpakkede sykkelveske sto parat i yttergangen – og Dora sørget for mer enn nok veiamat for hele denne søndagen.
Begge syklene var finpusset – og i den lille verktøyposen på baksiden av sykkelsetet, lå det både lappesaker og ventilgummi – og selvsagt var sykkelpumpa på rette plass. Øverst på Jespers bagasjebærer lå det gråmelerte spissteltet, pent sammenrullet rundt den tredelte teltstangen.
De hadde enstemmig vedtatt at de skulle bli med den nordgående hurtigruta Erling Jarl fra Brattøra – med avgang klokka elleve.
Begge grudde for turen over Follahavet. Radioens sørgmodige værvarsler hadde kvelden før forkynt både regn og vindauke for heile trøndelagskysten –fra Agdenes og oppover til Rørvik ute på Vikna. For her skulle de gå i land, ta Fjærferga over til Ottersøya – før de på syklene skulle komme seg videre langs Indre Follajorden, nedover Innherred – og tilbake til byen.
-Har aldri vært på nå bryllupsreis før,æ -.
Jesper hadde funnet en lun plass oppe på båtdekket, i god tid før avgangen fra Brattørkaia.
De kunne ikke unngå å se at de fleste av de mange medpassasjerene både ristet på hodet og trakk på smilebandet, hver gang de fikk øye på Jesper og Dora.
Oppmerksomheten ga seg litt, etter hvert som hurtigruta nærmet seg storhavet – folket trengte mer oppmerksomhet med seg selv - for Folla ble ganske brysom og vilter av seg. Stadig flere søkte bort til båtrekka, for å kvitte seg med både veiamaten - og det meste som fortsatt var i behold – etter all denne velmenende matserveringen om bord på Nordenfjeldskes gamle og velkjente Harald Jarl.
De to nygifte Dora og Jesper taklet sjøsyken, slik de var rådet til allerede før avreisen fra Brattøra: De brukte hvert sitt medbrakte lille pledd som underlag – og la seg på ryggen nede på dørken - i den samme lune kroken like ved skipets ganske varme skorstein, der de også hadde oppholdt seg hele denne dagen.
Ved kveldsankomsten til Rørvik, fikk de med seg syklene og kom seg om bord på Ottersøyferga - før de ganske maroder etter turen over storhavet - besteg hver sin sykkel og kom i farta langs grusveien innover den vakre Follafjorden.
Først ved seine nattetider parkerte de doningene og slo opp spissteltet ved et lite tettsteds fredelig elveutløp.
Det var ved formiddagsbesøket borte på krambua, at både sjølingen bak disken og flere av bygdekjærringene, fikk Dora og Jesper til å føle ubehag ved å bli så åpenlyst og nysgjerrig betraktet.
-Skumle folk. Sekkert pasienta fra ett eller ainna asylet -.
Kundesladderen var ganske høylydt – og besiktigelsene ble ikke mindre når stadig nye handlende ble med på antagelsene.
-Dæm ligg te å med i telt bortpå sørsida av ælva -.
-Garantert nå toillinga som har stokke av fra ett eller ainna Asylet -.
Det var da Lensmannen og betjenten hans kom gåendes bortover til teltet, at de to sykkelturistene forsto alvoret i, av at de for så mange år siden var blitt så elendig fabrikkert av selveste Skaperen.
Det tok tid før lovens to uniformerte håndhevere hadde fått foretatt sine notater og samtidig muntlig fått sine orienteringer om ektefellenes mistenkelige kroppsbevegelser.
De to alvorstemte, uniformerte krabatene lot det forunderlige, syklende paret få fortsette i sydgående retning, men det først etter at Lensmannen over sin medbrakte tjeneste telefon, var blitt beroliget om at ingen var savnet ved de fire av fylkets aktuelle sinnsykehus.
Det var begynt å småregne da de hadde fått lagt sammen teltet, rigget seg til med de forskjellige pakkenellikene og kommet seg opp på syklene langs den elendige grusveien.
De innså pånytt - at de med sine spesielle kroppsbevegelser, skapte ganske mange nysgjerrige bygdefolks reaksjoner – når de passerte slåttonnfolk, eller en og annen av melkerampenes pratsomme gardsgubber. Når de tok seg en rast ved en tilsynelatende fredelig skogsvei, hendte det av og til at noen leikende unger, tok beina fatt straks livlighetene var observert.
Om tilfeldige lydeffekter også kunne bli ekstra merkbare - når de måtte passerte noen spaserende på veikantene - hendte det at de bebreidet hverandre – men som regel på en mest mulig humoristisk og svært jovial måte. Oppe på Høylandtraktene fikk Jesper ett anfall, der han slapp sykkelstyret i en bakkesving – og straks etterpå ble liggende noe forslått nede i veigrøfta. Stedet lå like før bygdas betydningsfulle Kjøpmann, og episoden må ha blitt telefonisk innrapportert til Lensmannen, som innfant seg ganske raskt med både alvorlig mine og ei diger rapportbok.
Folketilstrømningen av de handlende bygdefolkene, skapte både latter og frydefulle reaksjoner for sykkelparets uforståelige lyder og geberder. Den aldrende og forståelsesfulle lensmannen, godtok Doras årsaksforklaring – før de fikk anledning til å fortsette ferden på hver sin DBS kjøredoning, og til og med med en ganske forslått Jesper bak sitt helt nødvendige sykkelstyre.
Allerede langs bygdeveien mot Overhalla, begynte de å gruve for hvordan sykkelegenskapene kunne utarte seg langs den sikkert trafikerte sydgående hovedveien gjennom nordfylket. Innover mot det første tettstedet holdt det på å gå riktig galt, da en diger lastebil passerte dem i stor fart – og det på en strekning der Dora var ekstra slengen oppe på sykkelen. Lastebilsjåføren rullet ned bilvinduet og skjelte dem ut for uvøren og farefull kjøring.
Dora vær særlig fortvilet, og foreslo at de burde ta toget videre på den resterende delen av denne ferieturen.
Med vurderende blikk av en medfølende jernbaneansatt, fikk de ekspedert syklende som fraktgods – før de kom seg på ett sydgående lokaltog nedover til hjembyen.
-Vi e itj født te nå ainna, enn det vi no ein gang bare må fortsætt å værra -.
Jesper klarte å få Dora med på det selvironiske godhumøret.
Borte bra – men hjemme best. Ekteparet Dora og Jesper var i det vanlige godlunet, da de parkerte kjøredoningene utenfor sitt eget lille husvære – i sin trygge hjemby ved Nidelvens bredder.
Og de skal ha levd lykkelig til sine dagers ende.
S l u t t.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar