TERJE BREDE WANGBERG
Etter at han etter det første møtes sødme hadde fått summa seg litt, fant Jesper ut at det mest fornuftige han kunne bruke kvelden til, måtte være både å tørke støv, pusse det eneste stuevinduet og å vaske begge gulvene.
Det aller siste – men aller viktigste opplegget - skjedde like før han skulle være på plass borte ved bussholdeplassbenken, for da smurte han sykkelkjeden, pumpet nok luft i begge hjulene og vasket kjøretøyet i varmest mulig vann – som han hentet fra vasskasserollen borte på svartkomfyren.
Jesper hadde planene klare for dagen - til minste detalj - men hadde hatt problemer med nattesøvnen på grunn av usikkerheten over sine egne sykkelferdigheter – særlig ved bruken av styret - når han nå for første gang skulle ha en passasjer på bagasjebæreren.
Til Doras tydelige fornøydhet, meddelte han straks sin åpenhjertige glede over at også hun stilte med egen damesykkel.
-Æ plages med å skoill hold mæ fast i sykkelstyret, når æ får derre ropar-anfaillan mine -.
-Samma her -. Sa Dora med ett forståelsesfullt smil. – Og da hold æ tak i styret med bare den eine hainna -.
-Innmarie greia – sa Jesper medfølende.
De tok en runde innover den fredelige halvøya – ropte og vrei seg på hver sin spesielle måte, før Jesper spanderte hver si pølse med brød og sennep, i kiosken like bortenfor der han bodde.
Han ble ikke overrasket, da Dora både takket ja til innvitasonen om å se hvor han bodde – og at hun derved - med åpenlys begeistring - fikk berømmet han for ryddigheten i begge de to små rommene.
-Reint har du det, å -.
Han innrømmet å ha "lagt sæ i sælan", da det var mulighet for dette helt uvanlige besøket.
Det ble latter, da han bemerket at de var ganske like i væremåten - og at forskjellen hovedsakelig besto i at hun ville ha speileggene stekt på begge sider.
De tidligere store sjenansene for hverandres ufrivillige hode og skulderrykninger, viste seg å bli fullstendig ubetydelige, da Jesper fant frem den gamle, svarte sveivegrammafonen – og de fikk seg en glad svingom, til musikk fra ei His Masters Voiceplate – og det med en kvikk foxtrott.
-Herre kainn itj klaff bedre for oss to`an – bægge med herre samme innmarie skavanken.
Jesper prøvde å skru opp sjarmen også med denne Calle Jularbo plata om Livet på Finnskogene, men da hadde Dora fått nok. Med en latter innrømmet hun at alle de ekstra kroppsbevegelsene var ekstra belastende ved slike hektiske innslag.
Han innrømmet at dagen hadde vært stri og lang nok for dem begge, fulgte henne ut av hagegjerdet og fikk en overraskende klem, før han litt frimodig hjalp henne opp på sykkelen.
-Ut på kveldinga i morra, e æ ferdig med både det eine og det ainnere -.
-Da kjæm æ -.
Jesper fikk dytta i gang sykkelen. Av helt naturlige grunner vinket hun med venstre handa idet hun var kommet i farta bortover grusveien.
-For en snåling -.
Han passerte noen storflirende ungdommer, før han kom seg inn gjennom hagegrinda. Men som vanlig lot han som om han ikke hørte noe som helst til de spydige bemerkningene.
Jesper hadde alltid forsøkt å holde sine avtaler. Ut på neste dags tidlige kveldstimer, stilte han nybarbert og ganske velkledd ved dørklokka hos Dora. Hun måtte ha ventet på fremmøtet, for allerede etter den andre klokkeklangen stilte hun smilende nede ved ytterdøra – med sine sedvanlige rykninger og ukontrollerbare talelyder.
-Sånn e vi no engang -.
Jesper mente at de ikke trengte å skulle være skamfulle for hverandre.
Han tok henne i den ene handen, spaserte fredelig bortover mot den velsignede grønne benken på bussholdeplassen, før de til manges blikk og latter kom seg på bybussen.
Jesper tok seg tilsynelatende både humørfylt og glad - den tid han trengte, for å få sjåførens forståelse for at han ville betale for dem begge – selv om Dora som ellers var snar til å finne seg en plass lengst mulig bak i bussen.
For å unngå for mye oppmerksomhet, la de som vanlig spaserturen langs de smale veitene, når de var på de aller fleste bybesøkene. Travle bygater var for folk med dårlig tid – og helst for slike uten alt for store skavanker.
-Vi hold oss te de gatan som foillkaillan, gatemusikantan og byorginalan benytte sæ av -.
Dora var selvironisk i sine forsøk på å være i godlune over situasjonen for dem begge.
-Vi får det bedre i kinomørkret oppe på Filmteatret – ætter at vi har kryssa Prinsensgata -.
Jesper hadde allerede før avgangen hjemmefra, kommet til at et kinobesøk med filmen "Den Blege Grevinde" måtte være noe å skeie ut med – når han for aller første gang skulle på utpågang sammen med ett velstelt fruentimmer.
Og det med Dora – ei fiks og frodig jente - som til og med hadde de samme skavankene, som også han selv i alle år hadde vært belemret med.
De hadde god tid før niforestillingen – og på den siste biten oppover Prinsens gata skulle de passere Indremisjonslokalet Salem, der de uten andre tanker, bare lot seg drive med i "Den store hvite Flokke" som var på vei inn i bedehuslokalet. Begge hadde en eller annen gangen hørt åpningssalmen "Han skal åpne Perleporten" og prøvde etter beste evne å bli med på omkvedet.
De merket at noen ganske få av de nærmest sittende bedehusfolkene, ikke unngikk å smile til hverandre, hver gang hode og skulderbevegelsene kunne bli for merkbare, men det var først umiddelbart etter at predikanten hadde avsluttet besøket oppe på talerstolen at enda flere av menigheten oppdaget det helt spesielle med de to.
Det skulle bli da de fant ut at det var mest tjenlig å komme seg ut fra Gudshuset - at de seg imellom - kommenterte årsaken til at predikeren hadde kommet ned dit de hadde sine plasser i benkeraden.
-Han takka mæ for det intense engasjementet æ hadd vist under hans prediken.
Jesper var glad for at også Dora dro på smilet.
-Sånn e det no en gang med oss toa`n -.
Den Blege Grevinden på Filmteatret, lot seg ikke merke med noe som helst av de to i mørkret på den ellers helt tomme, bakerste benken. Men den ene av de to kinovaktene virket tydelig irritert – og ba dem ganske høylydt om å holde kjeft med jabbingen.
De ble både gangsperr og ganske sliten etter den lange spaserende hjemturen nedover til jernbanebrua på Brattøra, langs Rosenborgkaia, innover Strandveien og over hele Ladehalvøya, før de med noen sjenerte favntak fikk takket hverandre for turen, utenfor inngangsdøra hennes Dora.
Jesper var ikke kommet lenger enn bort til det første veikrysset, før han tverrvendte, ringte på inngangsklokka hos Dora, ble hentet – og fikk ei nesten søvnløs natt, på den eneste og svært så trange divanen.
Dora var svært nøye med frokostserveringen.
FORTS.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar