
TERJE BREDE WANGBERG
Jesper.
1.
DET VAR EN GANG en ganske forunderlig mann - og navnet hans var Jesper.
Han var en fornøyelig og likeandes kar – som bodde alene i ett ganske lite rødmalt hus, like utenfor bygrensen.
Jesperhuset hadde bare to rom. Det var ei stue med en stor peis og ett lite rom der han hadde senga si og ett nattbord, med plass til ei potte. Men det var bare for sikkerhets skyld.
For rett ved siden av huset, hadde han satt seg opp ett uthus, som ikke bare inneholdt utedoen, men også ett lite vedskjul – som han alltid sørget for var ganske fullt av tørr, selvkappet ved.
Jesper var en ganske kortvokst kar – litt tykkfallen, bred over skuldrene, var pratsom og gla i å slå av en prat med både kjente og fremmede folk – også om det ikke alltid passet så godt.
Av og til kunne Jesper virke litt rar av seg, men det var bare han selv som egentlig med sikkerhet visste at han hadde noe som het for Sankt Veitsdans – dette arvelige fenomenet – som gjorde at han av og til fikk noen lette, ufrivillige kroppsbevegelser. Uten å fortelle det til noen som helst, visste han også om at dette var en sykdom som var blitt kjent nede i Tyskland allerede i middelalderen – der de som ble syke, ba til en Helgen - med navnet Sankt Vitus - om å bli helbredet. Jesper hadde av doktoren sin blitt fortalt, at han som årene gikk kunne få både tale og hukommelsesproblemer.
Men Jesper var en glad mann – han levde sitt fredsommelige alene liv – og var som en ungdom frisk, selv når fremmede unger ofte kunne le litt for åpenlyst av hans komiske hode og skulderbevegelser – og voksne best mulig prøvde å skjule sine forundringer over Jespers små forunderligheter.
-Æ gir mæ blaffen i ka folk meine og trur om mæ -.
Det hendte at Jesper snakket høyt med seg selv – gjerne når han sto med øksa ute i vedskjulet, eller hadde tatt plass inne på den fredelige utedoen vegg i vegg. Her inne hadde han nederst i det lille hjørnet, noe vanlig do lektyre -
med Ukebladene Alle Kvinner, Vi Menn og Detektivmagasinet med herrene Knut Gribb, Harald Brede og Finn Jerven.
Han var en matglad krabat – og stelte ganske fornøyd alle sine måltider, om han ikke var på bytur – for da hendte det at han stakk innom Dampkjøkkenet eller Misjonskafèen, der han bestilte en liten djuptallerken av den populære Ertersuppa med de små fleskebitene – og det til bare ett par kroner – inkludert både ett glass vann og en liten pakke med flatbrød.
Ved disse kafèbesøkene merket han godt til, når fremmede ved de nærmeste bordene trakk på smilebåndet, hver gang Jesper fikk ett eller flere av disse Sant Veitsdans kroppsbevegelsene sine – og da gjerne med spesielle rykninger med hodet og overkroppen. Samtidig forekom det gjerne også noen spesielle lyder ved bruk av stemmen.
Sittende på Trikkenes trebenker langs sideveggene, var han til offentlig anskuelighet for medreisende. Derfor hadde han spandert på seg en brukt DBS herre sykkel, som han brukte på byturene – om været ikke var av det aller beste slaget. Men aller helst foretrakk han å bruke beina, for disse ufrivillige kroppsbevegelsene gjorde at han ved sykkelturene ble nødt til å slippe rattet – og det gjerne begge hendene - samtidig som han ikke klarte å unngå dette med komme med noen litt for høylydte pussigheter.
Den selvironiske Jesper, med dette arvelige fenomenet Sankt Veitsdans, gjorde at han - tross de ufrivillige kroppsbevegelsene – kunne le litt av seg selv og kalle skavanken for Sanktus – som også var en kirkelig lovprising.
-Litt ablegøyer me mæ sjøl må æ tillat mæ oppi aill elendigheita -.
Fikk han lyst til å spandere på seg ett kinobesøk, spaserte han først ett par runder på fortauet utenfor billettluka. Såfremt kinointeressen kunne være liten – og med dårlig fremmøte - fant han seg en sitteplass lengst unna andre folk – for å unngå fremmedes reaksjoner på både hans lyd og kroppsbevegelser.
Jesper var slettes ingen avholdsmann, men heller ingen drikkfeldig kar. Under golvluken ute på kjøkkenet, brukte han i ett svært lite kjellerrom å ha ett par halve flasker av Aktiebryggeriets Pils, en halv Portvin og den samme mengden av ei flaske Brandy Spesial.
På det lille kjøkkengulvet fikk han plass til zinkstampen, når han hver eneste lørdag ettermiddag tok en kroppslig hovedrengjøring – med skikkelig bruk av ett Sunlight såpestykke. Morrasvasken og barberingen skjedde ved hjelp av det romslige vaskefatet, fylt med varmest mulig vann fra den største vann-kasserollen – som hadde sin faste plass på den ene av den firkantige svarte vedovnens løse ringer.
Nøye som han alltid hadde vært - skulle alt være på plass – både under gulvluka ute på kjøkkenet og i de to rommene. Han redde alltid opp senga, holdt det ryddig inne på den lille stua og vasket opp hurtigst mulig, når han ved kjøkken-bordet hadde brukt en kaffekopp, eller en ekstra tallerken og litt bestikk.
-Ein dag kainn det plutselig dætt innom ett mænneske -.
Men det gjorde det aldri – og den Sanktus befengte Jesper hadde verken behov eller noen ønsker om besøk i sitt hjem, av ett eller annet fremmede vesenet. Hans synlige skavanker var problemfrie innen det lille husets fire vegger.
Jesper skulle til å sykle på henne, da han i ett svært rolig tempo hadde passert krysset like bortenfor Dagligvaren.
Han følte det var både rett og riktig at han måtte stoppe, for å beklage fadesen.
-Æ skoill ha kjørt en ainna vei -.
Jesper husket sitatet fra guttedagenes artigbok - og den frodige, voksne damen tok det hele med en liten latter – hun ga han handa og presenterte seg som Dora.
Han innså med det samme, at hun allerede hadde innsett hans kroppslige skavanker.
-Æ e også sjøl belasta med derre Sankt Veitsdansen -.
I ganske forvirret tilstand, fikk Jesper parkert sykkeldoningen - før de begge kom seg ned på den grønne benken på denne velplasserte bussholdeplassen.
Etter Jespers ganske blyge betraktninger kunne Dora være i førtiårene, var slank og lyshåret, men etter hans mening hadde hun en alt for rødsminket munn og også fingernegler i samme farge.
De ble etter hvert ganske nysgjerrige på hverandre – og avtalte å møtes ved samme benken allerede dagen etter – og til samme tid.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar