ELIAS Kap.23

TERJE BREDE WANGBERG

Det flommet over med lovord og Herrens velsignelser, da Tora og Elias like før kirkekaffen omsider tok slutt, fikk prest Idars gladmelding om at det i hans store bekjentskapskrets også befant seg en huseier, som gjerne kunne tenke seg å få en musikant som leietaker.

De to valgte å smi mens jernet var sånn noenlunde varmt og fikk ganske radig Idar Prest med seg på visning, før de tok en umiddelbar avgjørelse om at Tora skulle få med seg pikkpakket nordpå og snarest mulig komme seg nedover til nytt husvære og en umiddelbar vielse med en forelsket Elias borte på Idars sogneprestkontor.

Tora imøtekom oppdraget med både fryd og glede - og ved besøket oppe i hjembyen rakk hun også å ta turen over fjorden for å informere Ragna og Irgens om hva som var i ferd med å skje med de to. Presteparet mente begge at de var vant til store overraskelser, men at denne gangen var saken bare til glede – selv om det innebar at de alle nå kom til å se enda mindre til hverandre.

Ekteskapsinngåelsen var radig unnagjort, allerede bare noen hektiske dager etter at paret var kommet seg i orden i det nye husværet, der de hadde klart å få rigget seg til med ett kjøkkenbord og ei dobbel ekteseng, slik at de fikk gjennomført feiringen av hvetebrødsdagene – og det før hverdagen kom på gang med Toras husmorarbeid og Elias sitt stadig økende engasjement med orgelspæll og korvirksomhet.

Tora ble en hjelpende hånd med mye og mangt – både som notevender - eller bladlus som det også ble kalt oppe på orgelgalleriet.

Og så ble hun etter mange betenkeligheter med som fromt medlem blant forsangerdamene, selv om de åtte eldre kvinnene - alle med håret i en topp i nakken, heller hadde ønsket å ha den dirigerende organisten for seg selv.

Elias laget liv og røre innen menigheten på det kirkemusikalske området. Han startet ett blandakor og fikk kjente kunstnere til bygdas klangrike kirkebygg – til konserter som etter hvert trakk mye folk og sørget for mange ekstrakroner i menighetsrådets konto borte i den lokale sparebanken.

Han ba om noen kroner for noteinnkjøp, men ble av forkvinnen Paula informert om at den tidligere gallerimusikanten selv hadde sørget for en koralbok – og mere trengte han ikke.

-Kravstor var i ett hvert fall ikke den forrige musikanten opp på galleriet -.

Den første åpenbare konflikten mellom de to skjedde da Paula tok seg friheten med å kritisere organistens alt for store tempo på salmene, men det var da Elias ba henne pelle seg nedover galleritrappen litt faderlig fort – og det før han selv slapp å ta på seg akkurat dette grovarbeidet.

-Her oppå e det æ som bestæmme -.

Flere galleribesøk ble det ikke av menighetsrådets forkvinne så lenge hun med stor glød fremdeles hadde ansvaret for dette kirkelige rådet.

I egenskap av kvinnelig formann, gikk hun med stor iver inn for langt mer enn hva vervet egentlig påla henne. For som leder av ett menighetsråd og som ugift og formodentlig jomfru, tutet hun alltid med de ulver hun til enhver tid var sammen med - dessuten sto hun på god fot med ungkaren Idar Prest.

Kirkens klokker, Isak, hadde for lengst innsett fordelen av å holde en underdanig holdning til Jomfru Paula, det samme hadde diakonen og dørvakta, mens den ganske dominerende og krangelaktige kirketjener og graver, Oskar, ikke lot seg kommandere. Han kunne være ganske innful og ondskapsfullt utspekulert, om han kunne bli forstyrret i sitt vanlige virke – enten inne i kirkehuset eller ute på den store kirkegården.

Særlig etter at han hadde fått i seg den aller første av dagens litt for mange kollekvintre.

Paula var fortørnet over at hun ikke hadde klart å få organist Elias som sin ydmyke undersått og berettet ved det første møtes sødme i dette Rådet, at musikanten var en gudsjammerlig så ufyselig krabat – en krangelaktig trønder som kirkens menighetsråd burde ha under oppsikt.

Han skulle forøvrig etter hennes sonderinger, både være overvettes festlig og ganske drikkfeldig hvis anledningene bød seg.

 

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​