ELIAS Kap.27

TERJE BREDE WANGBERG

Med både Ragna, Irgens og den gamle bygdedoktoren sittende rundt senga oppe på prestegården, vendte Elias tilbake til livet. Han hadde vært liggende i koma en ukes tid, med skadene han hadde fått etter at også han hadde hoppet ut fra det samme brattfjellet, der moder Gudrun hadde tatt sitt eget liv da Elias bare var smågutten.

For natta etter at letingen etter Tora var blitt avsluttet, hadde Elias rømt husene og lagt i vei oppover mot stupet, der han ut på formiddagen - halvdød og i elendig forfatning, var blitt funnet nede i ura av noen bygdefolk og båret hjem til prestegården.

Med daglige ettersyn av gammeldoktoren, ble Elias holdt mer og mindre neddopet til sengs oppe på hans eget rom fra guttedagene. Ragna pleide fostersønnen det beste hun kunne, med både mat og trøst, men Elias lukket seg inne med sine lengsler og bebreidelser over det han selv mente han var årsaken til, der ute på den forblåste fjorden.

Det skulle bli noen ungdommer, som etter en ukes tid fant den druknede Tora nede i fjæra til Langholmen, der de drog henne opp på gressbakken, før de fikk gitt lensmannen beskjed og liket ble tatt vare på av de rette folkene.

Etter doktorens anbefaling ble ikke Elias informert om verken funnet, eller at hun ble begravet i stillhet av prest Irgens borte på kirkegården.

-Det e best slik – mente både Ragna og prest Irgens sjøl.

Men de var uforberedt på at Elias skulle få slike hysteriske anfall, da han etter noen dager i forsiktige ordelag ble fortalt om funnet og den etterfølgende begravelsen.

Ved hjelp av nødvendige remedier, klarte den budsendte doktoren å få roet ned den sengeliggende Elias, før han ganske raskt sørget for skyss på ei båre med både Lokalbåten over fjorden og etterpå i ei sykebil oppover til den samme klinikken som Elias hadde vært innlagt to ganger tidligere.

Tilbakevendelsen til livet tok denne gangen ekstra lang tid, for den sørgende og stadig oftere gudsrefsende Elias. Etter at han omsider fikk kommet seg ut av senga inne på den lukkede avdelingen, ble han en besværlig og lite medgjørlig pasient – både ovenfor betjeningen på anstalten og de mange likesinnede på deres tause og dystre rusleturer langs den lengste sykehuskorridoren.

Hans økende hatske livsinnstilling over det han hadde vært igjennom, gjorde Elias til en innful og alltid mistenksom medpasient overfor alle andre – både unge og gamle stakkarsligheter, folk som hadde mer enn nok med sine egne livsproblemer – slike forskjellige forhold, som kunne være grunnen til at de var blitt innlagt på denne litt avsidesliggende klinikken oppe i den dystre furuskogen.

Vårherre fikk stadig vekk skylda for at Elias ikke fikk kommet seg sydover, tilbake til sin og Toras boplass og hans egne arbeidsforhold i kirka - der han regnet med at folk ventet på å få komme i gang med de vanlige ukentlige fritidssyslene.

Han ble stadig dystrere i sin væremåte, laget problemer for betjeningen ved matbordet i den store spisesalen og sørget for at nattvakta om morgenen måtte gi de pågående sykepleierskene dårlige rapporter om pasienten Elias og hans nattlige meritter i de folketomme sykehuskorridorene.

Han avviste blankt besøket av Ragna og Irgens og ble fòret med både oppkvikkende og beroligende midler – alt etter hva som passet best i løpet av døgnets tjuefire timer. Noen ganger var inntaket slik at det måtte gi ekstra pleie med kontrollert søvn og nødvendig oppstandelse inne på enerommet – der pleiepersonalet hadde jevnlig oversikt gjennom glassruten inn mot vaktrommet.

Det skulle bli litt forandringer på de daglige rutinene, da den nye og ungdommelige presten slo på stortromma og etter noen dager klarte å få Elias ut av senga. Med humøroppkvikkende overtalelsesevner - klarte ungpresten Thomas etter mye besvær, både å få kledd på Elias ytterjakka og uteskoene, før han forlangte at ytterdøra skulle åpnes og at de to skulle ta seg en pratsom labbetur ut i furuskogens friske sensommerluft.

Thomas ble etter hvert en omsorgsfull kompis, som fulgte opp med treff når dette passet Elias på hans ikke alt for svartmalende dager. Kom ikke Thomas etter avtale, kunne det bli dager da en rastløs og anspent Elias travet bortover anstaltkorridorene, der han åpenlyst lot medpasientene forstå, at det for hans vedkommende var ett eller annet der og da som skulle ha vært annerledes. Hans lumske opptreden skapte problemer og laget mistenkelige holdninger mellom han og medpasientene.

-For en forunderlig fyr -. Praten stilnet når Elias selv kom i nærheten.

Det var Thomas som klarte å få opp gløden i Elias når det gjaldt musikken. Med gode overtalelsesevner klarte han å få musikanten bort på pianokrakken, der Elias til både medpasientenes og sin egen store forundring klarte å få litt lyd i klaviaturet.

Han vendte smått om senn tilbake til livet, hadde sine nedturer, men tok også etter hvert imot Ragna og Irgens, når de igjen i ens ærend tok den lange byreisen med Fosenbåten.  

 

Forts.    

 

 

 

 

 

​​