TERJE BREDE WANGBERG        Kap.28

Noen av de lange klinikkoppholdets mest deprimerte dager, kunne allikevel få en god avslutning, om bare Thomas mot kveldstid hadde fått kjennskap til hvordan tilstanden egentlig var for Elias, slik at han kunne forsøke å få den tungsindige krabaten tilbake til ett oppegående liv, blant de andre like sørgmodige medpasientene.

Savnet etter Tora var til stor belastning og skapte mange tunge stunder for Elias, samtidig som alle selvbebreidelsene fra den ulykksalige roturen både skapte netter med mareritt og tause oppegående dager, der han lukket seg inne med refsende tanker, for ikke å ha berget Tora fra drukningsdøden.

På slike kveldsstunder hendte det at Elias hadde behov for en lyttende Thomas, som ikke lot seg overraske da den sørgende Elias kunne berette at han kunne ha tenkt seg ett treff med Toras kjødelige far, Sigurd, som fremdeles skulle leve ett litt for drikkfeldig og syndefullt liv nede i byen.

Tora hadde hatt svært lite kontakt med faren i voksen alder, for som jentungen var hun gjentagne ganger blitt utnyttet seksuelt, ikke bare når han i alkoholisert tilstand var kommet på soveromsdøra i leiligheten der de bodde etter at Toras mor døde.

Elias hadde ingen forklaring å gi Thomas, om hvorfor ett treff med fader Sigurd kunne ha noen som helst betydning, men Thomas foreslo ett kveldstreff og lovte å slå følge på bussturen nedover til byen.

Skuffelsen var stor, for allerede i trappeoppgangen kunne de høre såpass til leven fra leiligheten, med ganske høyrøstet krangel, som gjorde dem forberedt på at alt ikke var som det burde være innom husets fire vegger.

Den halvfulle Sigurd var allerede ved gangdøra først ute med sine egne bebreidelser, om at han hverken var blitt invitert til datterens bryllup eller budsendt til hennes egen begravelse etter denne drukningsdøden - og at dette ene og alene var Elias sin skyld, forkynte han med skjellsord og høye rop.

En skuffet Elias bråsnudde tvert etter velkomstordene og sammen med en like overrasket Thomas kom de seg ned trappa – til høye rop og sinte utskeielsesrop fra Sigurd.

Trøsteren Thomas klarte å få en skuffet Elias oppover til anstalten. Han var langt nede etter dette besøket, som nok en gang gjorde at skyldspørsmålet etter Toras drukning stadig oftere ble trukket frem fra erindringen.

Han ga tydelig opp det lille som var igjen av livsgnist og uten større protester lot han pleierne ta over det som trengtes for å holde liv i den tungt medisinerte sengepasienten.

Thomas fikk følelsen av ikke å strekke til og da Elias ble plassert på ett enerom – vegg i vegg med vaktrommet på den lukkede avdelingen, inngikk han en avtale med legen om at det var best å innstille besøkene noen dager.

Ikke mange dagene etter at Elias igjen var flyttet inn på den åpne avdelingen og samtidig blitt såpass at han kunne gjeninnta tøffelturene ute i korridoren, ga han stadig oftere uttrykk for at han ville sydover og tilbake dit han fremdeles mente han hørte hjemme.

Legene var av den klare oppfatningen at å skulle forlate klinikken, var alt for tidlig og Thomas hadde ett svare strev med å få Elias til å innse, at å skulle leve ett aleneliv med alle hans problemer, kunne bety nye tilbakefall og med stor fare for å falle tilbake til gamle synder.

Det gikk en tid – han oppnådde å bli roet ned, men uten at lengselen forsvant etter å komme seg nedover til arbeidsoppgavene som ventet. De ansvarlige oppe på anstalten kom etter en tid frem til at en helgepermisjon over fjorden til Ragna og Irgens burde kunne være en liten begynnelse på retretten tilbake til en ny hverdag.

Thomas fulgte Elias til lokalbåten nede på Fosenkaia.

 

Forts.  

 

 

 

 

 

 

     

 

​​