ELIAS Kap.29

TERJE BREDE WANGBERG

Han fant ikke ro der ute på Fosenlandet – verken i sjel eller legeme.

Det ble dystre dager, der han med mangfoldige gode formeninger fra det gamle presteparet så absolutt skulle tas ekstra godt vare på - både under hensyntaking til det han hadde gjenomgått da Tora druknet – og spesielt for at han nå igjen var innlagt oppe på denne nerveklinikken.

Både Ragna og Irgens var av den intense formening, at Guds fredsommelige omtanke skulle fullbyrdes med hvile, skikkelig med nattesøvn og mest mulig problemfrie dager og netter.

For syns skyld gjenomgikk Elias all omsorgen med stor forståelse, inntil dagen kom da han mente han hadde fått nok av herligheten og ba om å få hesteskyss nedover til Lokalbåten foran det første anløpet.

Avtalen med Thomas var at han etter nærmere avtale skulle stå disponibel på Fosenkaia, for å få brakt karen tilbake til klinikken, der han fremdeles hørte hjemme som pasient.

Med vilje lot ikke Elias vennligsinnede Thomas få høre fra seg, for fra Fosenkaia la han spaserturen bortover til gammelkompisen Hågens residens – i den trange bakgården lengst borte i Sandgata.

Etter alle disse daglige medisinkvotene, hadde han problemer med å komme seg oppover den bratte trappa til svalgangen, men mottagelsen i døra hos kompis Hågen var både hjertelig og voldsom. De par årene uten videre kjennskap til hverandres liv og levned, ble straks og tydelig markert med hver sitt drammeglass akevitt – skylt ned med noen skikkelige støyter fra ett par pilsflasker av den lengste sorten fra Dahls Bryggeri.

Ut på seinkvelden havnet de på galeien ute under åpen byhimmel, før de ganske gode i farten lot søvnen ta over slutten på feiringen – i det høye gresset under den eldgamle Bybroen.

At de var blitt tatt vare på av ett par poliser og fraktet med Svart-Marja bortover til fyllearresten i Hornemannsgården, ble de ikke klar over før de tidlig på morraskvisten dagen etter - tørste og fyllesjuke, ble vekket av en vakthavende, uniformert Bøggis, medbringende ett utfylt forelegg og en kraftig advarsel, om at de begge snarest mulig måtte komme seg dit de egentlig hørte hjemme.

Ved Hågens hjelp klarte Elias å få konstabelen til å begripe at han egentlig hørte hjemme oppe på denne velkjente nerveklinikken, noe som resulterte i fri skyss oppover til anstalten ved hjelp av etatens lett kjennelige og svartlakkerte kjøretøyer.

Han ble mottatt i hovedporten av noen svært bekymringsfulle kvitkledde pleiere, før han fullstendig reingjort ble lagt til sengs.

Denne gangen trengte han ikke så mange søvndyssende remedier, før han havnet i en ganske langvarig søvn og det uten at han på forhånd hadde fått kjennskap til, at Thomas i to døgn hadde vært på leting etter den forsvunne anstaltbeboeren nede i midtbyen.

Elias traff jenta under en tøffeltur, langsetter den ene sykehuskorridoren, der begge virket uinspirert over omgivelsene, sammen med andre av klinikkens lite pratsomme og fullstendig humørløse beboere.

Det var først ved siden av henne ute på hagebenken at han fikk kjennskap til navnet hennes. 

Sunniva var på hans egen alder og bar tydelig preg av å være belemret med adskillig mange av livets problemer.

Elias falt pladask. Hun var ikke bare vakker, men hun kunne også lytte - og var det noe Elias virkelig hadde behov for, så var det kontakt med ett medmenneske med denne egenskapen.

Det skulle bli noen dager med oppstemthet dem imellom og litt glade lufteturer utenfor klinikkens mursteinsvegger, på stier og rusleturer til bortgjemte, idylliske skogholt – steder som egnet seg for ett søkende par, som åpenlyst ivret etter å få ha mest mulig tid alene og det lengst mulig vekk fra nysgjerrige medpasienter og påpasselige pleiere.

De berettet for hverandre om hva livet hadde gitt dem – både av onde og gode opplevelser, om alt de bar på som ikke en gang det psykologiske fagpersonalet hadde klart å få dem til å utlevere seg med. Likedan berettet de - uten sjenanse for hverandre, om sine funderinger for hva tiden etter dette sykehusoppholdet ville gjøre med dem.

Sunniva hadde en retrettmulighet tilbake til sin alenetilværelse ett kort stykke utenfor bygrensen og Elias la åpent fram om sine egne oppgaver på dette tettstedet langt sør i landet.

Hva anstaltoppholdet kom til å bety inn i fremtiden, var uten betydning i dette hektiske forholdet som de selv mente skjebnen hadde lagt til rette for dem.

De hadde nok med hverandres intense daglige møteavtaler, med godt skjulte friluftsysler i ett hektisk kjærlighetsliv, både ute i Guds frie natur og innom klinikkens fire mursteinsvegger – når dette tilfeldigvis passet for de andre beboerne.

Selv om humørsvingningene fremdeles kunne være vel mye uberegnelige hos dem begge, var innstillingen for å skulle skape ett levelig og felles samboende forhold, blitt til oppriktig trygghet for både hverandres håp og ønsker, slik at så snart tiden der oppe på anstalten var over, ville de flytte sydover for å slå seg til nede på bostedet til Elias.

 

Forts. 

 

    

 

 

    

 

​​