LAMOGUTT Kap.5

TERJE BREDE WANGBERG

Øverst på den lille bakketoppen nedenfor Lavein ti, lå den lille, gamle Jystadgården, halvveis skjult av storvokste bjørketrær.  I stallhuset holdt gammelgampen hans Ivar Sveen til – både på nattetider og hvis ikke arbeidsomme Ivar tilfeldigvis ikke hadde transportopprag med langvogna eller litjkjærra. Ivar var allerede den gangen fastkjører av pianokassene for`n  Musikkranum – både fra godsjernbanen og utenlandskaia. Vognmann Ivar S. var en rødmussa, alltid blid og hjelpsom – og som regel en småpussa herremann.  Han avsluttet gjerne arbeidsdagen liggende god og full bak på hestevogna ved ankomsten til stallen i Jystadgården – til stor glede for altanfolket i Lavein, beboeran i Gardermon`s gata og den hoiende gjengen av unger - mange av dem hengende etter hesten og vogna helt utant Buran eller innover Strandveien. Gampen holdt seg nok alltid edru, var kjent i alle av byens gater og ristet bare stolt med manken før den svingte av fra Jarleveien etter å ha fått øye på stallen oppi bakken.

– Ka det dyret kainn – sa de mest nysgjerrige av observatøran rundt om i nabolaget.

 –Hain sæle nok sekkert av sjøl -. Beskuelsen endte gjerne med latteranfall.

Det vanligvis så gode forholdet mellom Ivar Hesteeier og altanfolket i både Hernesgården og i Tia gikk fullstendig i oppløsning, den lørdags ettermiddagen da hele sletta mellom leiegårdan og Jystadstallen ble fylt av viltre hingster, ditto hesteiere - og snakkesalige forståsegpåere i alle aldre og størrelser.

Gjellingen av gampene begynte allerede ved tolvtida – til stort leven fra både hestene sjøl, glanende folk og vettskremte unger fra nabolagene - etter at gampene en etter en var blitt surret sammen i både for og bakbeina, før de ble lagt i bakken og resolutt frigjort for sine edlere deler.

Det var da mengden av alle disse blodige hesteballene var blitt i største laget, at selveste Berntsenkjærringa hadde kommet seg opp på plankegjerdet til Lavei`n tolv, hvorfra hun med sine mest hørbare røst kunngjorde:

-Slutte dokker itj no med det derre svineriet, så får æ tak i polisen-.

Hadde hun hatt telefon i melkebutikken, hadde hun sikkert ringt forlengst. Huseier Jullen ble med på protestkaukene fra tredjeetasjen. Det samme gjorde den modige, svarthåra og hissige lille Segtnanfyren oppe i fjerde - og den yngste av Høviksønnene – Egil - i tredjeetasjen til Tia.

Hestgjellingene tok en brå slutt.

Av de fjorten oppmøtte hingstene, var det bare tre som fremdeles kunne gjøre sin plikt - oppdragene som de fra skapelsen av var satt til å utføre. Det ble  vognmann Ivar  sjøl som måtte fjerne etterladenskapene etter begivenheten.

Etter alt oppryddingsarbeidet – ganske påseila og utslitt, hadde han i kveldingen sovnet i høyet inne i stallen. Blodig og fæl var han ikke kommet seg hjem til kjærringa i Nilsenhuset rett over Voldsminde, før klokkene borte i Lamokirka kalte til søndagens gudstjeneste.

Det ble andre baller da`n vognmann Ivar om sider kom sæ hjæm til madammen.

 Forts.

​​