TERJE BREDE WANGBERG
Gårdshuset rett overfor Finnes Barnehjem ble kalt for Borgengården eller Gammelgården - mot hestgata var den helt dekket av storvokste syrintrær, der vi fleste av gatas unger i blomstringstida, stjal i haugevis for å selge til husmødrene rundt om i leiegårdene for noen få øre bunten.
I hovedhuset bodde en familie med den litt for viltre sjølingen, ei sørgmodig kjerring og to store unger. Vegg i vegg levde en gammel einstøing – hainn Jeremiassen - som i sin alkoholiserte tilstand ble slått ned av en forvoksen sønn nede på gårdsplassen – og det til stor forskrekkelse for husfolket. I første etasjen levde et fredelig ungt ektepar, som det hendte kunne være under besiktigelse av både små og store utenfor husveggen, om de kom til å glemme muligheten for vinduenes gardinforheng når de tok seg en kveldskos eller en smektende tango, til en eller annen His Masters Voice grammafonplate på en opptrekksbar, svartmalt sveivegrammafon.
I enden av gammelgårdens eldgamle låvebygning bodde Borgenkjærringa og ei voksen datter, mens skjithuset for alle av husets beboere, var plassert ved siden av det åpne vedskjulet midt i bygningen. I to av skjulets vegger var det laget flere kikkehull inn til dassen – de fleste klare og åpne til bruk, andre tidvis gjentettet med papirdotter, valgfritt avrevet fra damebladet Urd, Adressa, Arbeideravisa eller Menighetsbladet for Lademoen. Sistnevnte lektyre brakt ut av bøssebærere en gang i måneden. Gammelgårdens lille, lave kårstue var bebodd av det fredelige ekteparet Wesche - hun en solid hjemmeværende og ivrig havestellende husmor av ett rundt bed med Aurikler, mens sjølingen hadde kort tid igjen før han ble alderspensjonist, etter mangfoldige år som pliktoppfyllende arbeider på Dampvaskeriet like ned i bakken – der også skribentens egen tante Marit hadde jobb med stryking av nyvaskede finduker.
Den alle tiders Wesche-sønnen var en populær butikksjef hos Maskinagenturet borte ved Ravnkloa.
Gateungenes mest ettertraktede severdighet like ved Gammelgården, var søppeldynga med alle rottene, bare noen svært korte meter fra inngangen til Borgenhuset. Over alt på dynga krydde det av de digre og feite krabatene.
Like utrivelig ble det da Borgendattera inviterte alle oss vettaskremte unger fra gata inn i kammerset, for å besiktige liket av den femognittiårige mora – liggende med knepte fingre i den hvitmalte kista og pyntet med nyplukkede syriner – restene av det som vi ungene enda ikke hadde rukket å stjele for salg - fra buskene rett utenfor likets eget kjøkkenvindu.
På andre siden av Ladeveiens Gammelgård lå Finnes Barnehjem - ett inngjerdet hjem for unge gutter som av forskjellige grunner ikke kunne bo i barndomshjemmet sitt. Den Gode Mor for alle guttene var snille frøken Holm, som sammen med sine medhjelpere holdt hus med godt stell for ett trettitalls gutter – helt fra småguttealderen og opp mot ungdomstiden om dette var nødvendig. På Barnehjemmet holdt de fleste sammen etter skoledagens slutt borte på Lillebyskolen, men det var også noen som fant seg kamerater blant de andre av ungene i nabolaget. Det ble mye bra voksenfolk av gutter fra Finnes Barnehjem.
Barnehjemsgutten - den kortvokste og svarthårete tegne og malerinteresserte Karstein Keiseraas, viste tidlig i oppveksten å ha store evner i så måte - og fikk straks etter folkeskolen pengemessig hjelp til studier innen malerkunsten. Først både i hjembyen og i hovedstaden og senere som elev av store mestre i Paris og andre verdensbyer. Han holdt også seinere i livet god kontakt med Finnes Barnehjem, før han i godt voksen alder bosatte seg i Stockholm.
At skribentens fader Gunerius tilfeldigvis vant hovedgevinsten i en utlodning – ett stort maleri av Karsten Keiseraas på Lilleby skole - ble i alle våre oppvekstår til glede og storslagen veggpryd oppe i fjerde i Tolva. Det er selvsagt artig for skribenten av disse linjer å meddele at han først for en tjue år siden - ved ett personlig hjemmebesøk av selveste Karstein Keiseraas – omsider fikk signert kunstverket.
Maleriet var veggpryd i de årene da vi bodde der nede i Italia.
–Bedre sent enn aldri – var kunstmaler Karstens replikk, da det store landskapsmaleriet fikk sin tidligere veggplass i organisthjemmet – også da vi flyttet hit til Sverige.
På nedsiden av Ladeveien – mot den store og flotte leikeplassen – lå Gardermonsgata med like høye leiegårder som i Ladeveien, men muligens med litt mere forfinet arkitektur, noe som Laveinbeboerne i kvartalet ovenfor - ikke var så overvettes interessert i å være nødt til å måtte innrømme.
Også her – i de fire leiegårdene i Gardermoensgata – bodde det kunstnere. I tredjeetasjen nærmest hjørnegården med melk og brødbutikken til storvokste fru Hernes, var det støtt og stadig pianospilling ved mester Widding.
Som bistilling bisto pianisten hver bidige kveld - på ett dårlig stemt piano - å skulle akkompagnerte byens Symfoniorkesters cellospillende og tyskimporterte herr Muller, oppe på Sjette etasjes populære restaurant i Folkets Hus. "Sjette" var stedet som var svært så populært på grunn av byens kaldeste pils, største akevittglass og byens beste fløtesaus til de aller største kyllingene - alt kvikt og perfekt servert av frodige kelner Olsen. Glemmes må selvsagt ikke den akkurat passe sursøte agurksalaten, samt at stedet hadde to heiser ved siden av hverandre. Den til høyre ved ankomst til garderoben i Sjette, mens den ved siden - med innebygget veggmontert og skinnbetrukket benk - var beregnet til bruk ved hjemreiser, etter at gjestene var blitt hjulpet på med tøyet av en alltid så støttende garderobevakt – selvsagt etter hvor storslagent kollektbeløpet var ved avgangen rundt midnattstider. Avskjeden med kelner Olsen inne blant høyvokste grønnplanter, skjedde gjerne med at musikantparet Widding og Muller som avslutningshilsen fremførte ett par vers av sangen "Hjem kjære hjem".
Kunstmaleren Arthur Meyers residens var også i Gardermoensgata , og det i gården vegg i vegg med pianist Widding, men Meyer trengte ikke arbeide for gjenlukte vinduer – i ett hvert fall ikke på grunn av pianoøvelser. Populære kunstmaler Meyer døyvet nemlig all malingslukta og de nødvendige renseremediene.
Maler Arthur med staffeliet, var ett kjent og kjært syn i bygatene og veitene rundt om på hele Lamo`n. Når kunstneren følte trang for det - og hvis kvelden nærmet seg med fornuftig hvile, for en sliten maler etter en lang dag på fortauet, vanket det gjerne tilbud om billighandel av hans uinrammede verker. Også i de tider kunne kunstnernes farefulle stier være fulle av torner.
-----
Selgerne av de påbudte rullegardinene gjorde gode penger i krigsårene. Som over alt ellers, var også hvert bidige vindu over hele Lademoen dekket av blendingsgardiner – for at de etter mørkets utbrudd skulle hindre lys som kunne bli oppdaget av engelske fly, når de var på bombetokt over byen.
De tyske okkupantene var svært kontrollerende - de hadde alltid folk som dro rundt i bygatene for å sikre seg at hvert eneste vindusglass var mørklagt. Såfremt ett lysglimt kunne vise seg i enn glipp på siden av blendingssaken, var det straks ringing på dørklokka – med trusler om straff - for manglende oppfølging av bestemmelsene. Men til det trengtes tegnestifter.
Straks den kamuflerende blendingsgardina var kommet i riktig posisjon - etter at det etter hvert så irriterende, nedslitte fjærsystemet hadde gjort sin plikt - var det bare å sette i gang med å feste tegnestiftene langs vinduskarmene. Dette i forsøk på å unngå klager fra myndighetene om lyslekkasjer. Det kunne hende det ikke var mange centimetrene mellom hver tegnestiften. Opphengingen kunne gå an, men den daglige morrasdemonteringen av alle tegnestiftene, gjorde at mengden av synlige hull i vinduskarmene, kunne bli til ufordragelige minner fra fem lange års krig i landet.
Selve kostnadene med dette storforbruket av nødvendige tegnestifter var overkommelig – men selve bruken var det nok mere slitsomt med for folk flest.
-----
Blendingsrestriksjonene sørget for fullstendig mørklegging rundt om i gatene, og skapte redsel og usikkerhet blant både voksne folk og redde unger.
Matmagelen ved siden av all fattigdommen var stor - og innbruddene på loft og i kjellere økte betraktelig når alt var mørklagt.
Noen av arbeiderne nede på Såpefabrikken, hadde fått kjennskap til at det hadde vært ett nattlig tjuveriraid borte i Ulstadløkkveien, derfor var folk forberedt på at slikt også kunne skje rundt omkring. Men bare ikke hos dem.
I løpet av ei lørdagsnatt, hadde noen vært i farta borte hos Schjelvans kjøtt-forretning, men alt de hadde fått med seg derfra var noen kraftbein og det som var igjen i en bolle med Italiensk salat.
Fredagskveldens langvarige flyalarm, gjorde at også folk i Lavein Tolv var ekstra redde, etter hvert som de merket at bombeangrepene grep om seg, også med en flystyrt med bombeeksplosjon nedenfor Olaussenhuset oppe på Rønningsletta.
Kjeltringene som i løpet av nattetimene hadde tatt seg ned i Tolvas kjeller, hadde vært utspekulerte nok til å forstå at etterdønningene etter slike flyangrep med alle leieboernes slitne kjelleropphold, ville sørge for at folket kom til å søke seg opp til en tryggere sengbenk etter at "faren over" meldingen var blitt sendt.
Ikke en eneste av beboende i Lavei`n tolv syntes han hadde noe å gjøre nede i kjelleren etter at alt det uhyggelige var overstått for denne gang.
Tidlig på neste morgen "kom det ett bud fra gårdeier Julius" om at ett eller flere uvedkommende vesen hadde tatt seg ned i kjelleren - og at flere kjellerboder var brutt opp.
-Dæm koinn no ha stabla ved`n før dæm dro -. Bjørn Nilsen tok seg allikevel - og som vanlig - en sangtrudelutt mens han pusset finskoan ute i trappoppgangen i andre etasjen – ved siden hu Katt Knutsen.
Fader Gunerius og moder Helga kunne konstatere at hengelåsen var havnet nede i ei jernluke i kjellergulvet - og at tjuvpakket hadde fått meg seg ei diger blågrå hollandsk leirkrukke, full av `lettrørte` tyttebær iblandet litt eplesyltetøy.
-Det e værst med krokka -. Fader Gunerius var forbandet og moder Helga var sint – som det het blant Indremisjonsfolket.
Kafèlaura i Tia hadde vært tidlig på`n med gulvvasken, og hadde kjent igjen fyren med strisekken i farta nedover gassverksbakken. Meddelelsen ble sporen-streks gitt til Jullen, som promte sørget for videre formidling av saken..
Gunerius - kjent for sin godhet med dem som var i nøden – hadde stusset barten, pusset gebisset og fått på seg ytterjakka, før han la kursen nedover mot Strandveien.
Den folkerike familien bodde i ei umalt lita rønne i nærheten av der han Spainnet holdt hus - og forfjamselsen ble stor for gubben sjøl da årsaken til Guneriusbesøket ble lagt frem i husets yttergang.
Fyren nektet blankt, men storjenta ga faren grei beskjed om å levere krukka tilbake.
–Tvært. Æ veit at du har skeia ut i løpet av natta -.
Både kjærring og de minste smårollingene gråt, mens faren var ute i uthuset og kom inn med den hollandske leirkrukka – fremdeles like full av hjemlaga varer.
Gunerius fikk innmari ondt av ungeflokken – stakk i eldstejenta ett kronestykke, klappet hver eneste an av de andre på hodet, før han kom seg ut av huset etter å ha gitt kona beskjed om å beholde både tyttebæra og krukka til odel og eie.
-Mæn dæ vil æ itj sje nån flere ganga neri bua mi oppi Lavei`n -. Ver ordren til kallen sjøl.
Innbruddskaren fikk seg senere i uka en jobb borte på Palmin. Gunerius hadde snakket litt ekstra godt med basen.
Det var trange tider innpå Lademoen i de dager – men folk hadde omsorg for hverandre.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar