LAMOGUTT Kap.7

TERJE BREDE WANGBERG

Såpa eller Palmin var de populære navnene på Lade Fabrikker – der den ruvet i landskapet nede i Jarleveien, rett nedenfor "Garmonsgata" , eller Gardermoens gate – som var det riktige navnet på veistumpen bortover mot trikkeholdeplassen, der`n Arthur Meyer bodd med sin etter hvert så kjente familie..

Palmin var en stor og populær arbeidsplass for flere hundrede ansatte av begge kjønn. All produksjon besto av renslighetsartikler – i første rekke av såpe, men også vaskepulver, parfyme i alle varianter og tannkrem. Over hele den ytterste vestveggen var det påmalt "Klok av skade, bruk tannkrem fra Lade".

Handelsnæringen inne på Lilleby og omegn var stor og nødvendig, med såpass mange beboere som med årene hadde slått seg til i denne ettertraktede bydelen - som i utgangspunktet skulle bli ett villastrøk inne på Østbyen.

Midt blant alle småhusene nede på Nerlamon, var hele familien Sjøvold storligen engasjert med salg av fede-og kolonialvarer – selv om omtanken og beliggenheten tilsa mye handel på svartboka. En ivrig gjenganger på Reina og i nabolaget var`n Toillola – den halvvoksne, hjemmeboende originalen som ungene holdt seg lengst mulig unna.

Gata ovenfor, og inne i Lillebutikken hans Ettøresolsen på skrå over Såpa, foregikk sladderen blant både skråtyggende karer og karamellelskende yndigheter av det pratsomme slaget. Den småvokste kioskeieren hadde på gulvet utplassert flere spyttebakker. Litjkar`n rakk så vidt over den like så korte disken, full av glasskrukker med all slags "schnavel". Fullstendig på luringa, og i den nederste av diskens skuffrekker, hadde den ivrige og alltid jabbete krabaten en del hygieniske artikler – gummi – som de mest ungdommelige av karfolkene litt stillferdig hvisket om - skulle det tilfeldigvis være andre tilstede foran disken. Innehaver Olsen sjøl ble alltid så forfinet i røsten, når slike varer i mest mulig hemmelighet skulle skifte eier.

Av den høyst offentlige gateselgeren Gummi-Rudolf Neslund, var blyge Olsen en hatet konkurrent som selger av samme sort konkurrerende vareslag.

-Træng du gummi ? – Rudolf frembød artikler med høy røst og i fantasifulle vendinger både på trikken og i kolonial`n. – Blæs dæm opp - og bruk sakan som ballonga, den da`n du bli for gammel å lite innpåsliten te derre fruentimmeran.  Øverst på Ladeveien, like ved jernbaneundergangen - på andre siden av Frøken Hernes Melk og Brød, lå den lave brakkebygningen med Skjelvan Kjøtt, Sakshaug Garn & Broderi  og Spjelkaviks Frukt og Godteri.

Dyktige fru Skjelvan laget ganske tidlig i virksomheten en etterspurt `Italiensk salat` - høydepunktet ved barndommens –og særlig søndagenes frokostbord.

-Bare ei halv skiv te kvær av dokker -. Pengene fra fabrikkarbeidet skulle jo helst strekke til hver uke.

Ugifte frøken Sakshaug  –  datter av den gamle vaktmesteren ute på Munkholmen - hadde etter farens død, innsett ensomheten der ute på holmen som lite attraktiv - og landsatte seg selv inne på Lilleby, der hun tjente til livets opphold i sin bittelille og velduftende garn og broderiforretning.

På høyre hjørnet av den lysegrønne brakka, levde den lille frøken Spjelkavik utmerket godt av sin store kundeflokk - særlig på lønningsfredagene – og da  etter at Spjelkavika selv, som regel hadde plukket ut de mest råtne av eplene i trekassene som var plassert på selve disken.

Etter å ha kommet seg opp den stupbratte trappa på den andre siden av skoleporten, kunne kundene med dårlige føtter få seg en kvil på en gammel kjøkkenkrakk hos den gamle forretningsdrivende Oline Tiller- brakt inn i den lille butikken, fra hennes sideveggs lille kjøkken - av butikkeieren selv, den veldig hyfggelige frøken Tiller, populært kalt Kaffetiller.

For det var nesten bare kaffe hun var kjent for - ved siden av en del poser med kamferdrops - eller "Jomfrutrøst" som de minst forståsegpåerne antydet når det nærmet seg fredagskveldenes sengetid.

Det var en grepandes, diger herremann som var basen og altmuligmann for sitt eget velkjente foretak "Hvitsand Fiskeforretning" i Ladeveien 6. Såfremt kunden var innom på rette tid av dagen, kunne tilbudet på torsken enda være av litt levvandes karakter – og det etter å ha tilbrakt dagen i en stor støpt steinkomme borte i den ene kroken.

Den bredbygde Hvitsandkaren - iført sitt side forklæ i svart lær, vartet daglig opp med både nyfeska skrei, med både lever og rogn om det var rette årstida for det, likedan flyndre, sei og både fersk sild og tønnevis med feit spekesild.  – Videre poedes i heile sækka:  - Mæn da må du få kailln te å hent potatisen med handvogna  etter arbeidstid -. Sånn va`n Hvidsand konsekvent. -Har du itj nånn kaill sei du -. Æ kan sjøl bring sækken hjem te dæ utpå kveld`n, lille due -.

Den sarte kvitkappekledde eieren av Ladevein`s store kolonialbutikk med egen tobakk og kortevareavdeling, drev ikke bare handel, men var også meget slett i sin vandel, for karen var også en innpåsliten og skremmende lagermann overfor sine alltid skiftende visergutter.  Som lønn for strabasene, fulgte gaveoverrekkelser av tomme hvite melsekker - som var til velegnet bruk for en familiemors omsying til slike ettertraktede sengelaken.

Noen av dagens etter hvert så gamle "Gategutter", spør kanskje fortsatt seg selv om hvorfor ikke mødrene den gang tok seg tid til å skaffe seg kjennskap til - om hva grunnen kunne være for at lakenbeholdningen alltid ble høyere i skapet inne på soverommet – og det ved hjelp av hennes egen visergutts turer borte hos stedets ettertraktede og vel ansette kjøpmann. For fyren solgte godt - blid og pratsom som han alltid var - i sitt hvite, kledelige og velsittende forkle, bak den lange disken med det store, plingende kassaapparatet.

                                                           ------

I Tolvas første etasje drev lille, runde Berntsen sin Melkebutikk med det store vinduet og sin inngangsdøra mot gaten. Aleneboerfrøkna hadde ett lite rom og kjøkken i kroken mot bakgården. Berntsenkjærringa, som både var ett snilt og omtenksomt lite medmenneske, bød ofte på ei ekstra melkause opp i aluminiumsbøttene -  og det til alle dem som hun visste hadde det ailler værst  av de som ikke var så velbeslåtte.

-Gode frøken Berntsen, ka skoill vi ha gjort om vi itj hadd dæ -.

-Hælvetes  Berntsenkjærringa -. Tonen var en helt annen når rasjoneringskortan var oppbrukt - og bøtta var blitt lekk utpå natta - etter at kailln hadde fomla seg inn i melkeskapet ute på kjøkkenet – og det ei stund etter hjemkomsten fra karskkoppen - inne hos en eller annen naboen.

-E det sånn i dag, igjen -. Unger trengte en melkskvett før skolen begynte, og da var hu Berntsen god å ha med melkausa si.

Helga hans Gunerius var skråsikker på at ingen i gården hadde forstått at hun ventet småfolk.  – Du e alt for gammal te sånt -, hadde hennes egen søster sagt. Men det spurtes snart i de "mæst nærgåan"i trappeoppgangen. Derfor ble det ikke så mye leven, da hun under et svimmelanfall, måtte sette seg på ganggolvet rett utenfor døra inn til hu Melke-Berntsen, der hun fikk hennes hjelp for å komme seg opp til fjerde - etter at melkebutikken var låst den stunden hun var borte. Her ble hun stelt med av den alltid så omtenksomme Berntsen og lagt til sengs.  – No e det æ som bestæmme - . Sa madam Berntsen.

Neste gangen det var moder Helga som hadde klesvaskedag, kom hun på kontrollvisitt ned i vaskekjelleren med både kaffeerstatning, litt kjeksbrått og en melkeskvett.

-Hu ska væl sekkert ha nokka igjen for det, tænke æ -. Jabbkjærringan kunne ikke dy seg.

Men "hu Berntsen" var en av dem som virkelig hørte hjemme blant alt folket i Lavei`n Tolv.

Men også Berntsen hatet alle villkattene oppe på altanen - i andre etasjen til`n Karl og mora. Det verste var nok, at for å komme seg opp til matfatet måtte hele horven av katter være nødt til å bruke langstigen, som verten hadde reist opp ute på gården - rett imot kjøkkenaltanen hennes.

Men enda verre syntes naboene det var, med all kattremjingen fra alle de kåte og utspekulerte hukattene - og som ikke tok hensyn til pålagt nattefred, når de lå som noen jamrende "katteskjøger" langs murveggene, samtidig som de med sine intime låter, lot seg bedåre av flerfoldige ukastrerte smartinger.

Men om frøken Berntsen mislikte "katzenjammeret", brukte hun allikevel å sette opp kjøkkenvinduet, hver gang gosangeren Nilsen oppe i andre etasjen, hadde sine skopussekonserter ute i trappeoppgangen, og alltid etterpå forlenget konserteringen med nøyaktig det samme repertoaret - under sin alltid etterfølgende dotur på fellesklosettet ute i gangen.  

Problemer ble det likevel når den lite sangglade Katteknutsen i leiligheten vegg i vegg - og til akkurat samme tid - trengte ett besøk ute på samme stedet. Det kunne oppstå tumulter, når kunstnerens sangbare prestasjoner nede på  doskåla, overdøvet fruens stadig mere intense og fortvilte bankeslag på dodøra.   

Vennligsinnede og musikkglade jomfru Melke- Berntsen hadde ondt av dem begge når det oppsto slike tilstander, noe som resulterte i at hun lukket kjøkkenvinduet for å unngå å måtte få med seg kjeklingen mellom de to egentlig så gode vennene. Fru Knutsen hadde stor forståelse for herr Nilsens behov for sangprøver – han hadde jo også krevende innslag i IOGT`s høstrevy.   Men etter Katte-Knudsens oppriktige mening, måtte det da gå an å finne seg et mer velegnet øvelseslokale enn ute på dassen i andre etasjen i Ladevei`n tolv.

Madam Berntsen åpnet alltid det samme vinduet, når gatemusikantene og andre rekandes folk, sang seg inn i hennes hjerte fra bakgården. Som regel var det på dagtid, og da sprang hun til og fra mellom melkedisken og vinduet mot bakgården, for å få med seg mest mulig av de vakre Gatemusikantene innslag. Hun syntes mere om de innsmigrende sangsolistene,  enn når det kom en trekkspiller eller fiolinist innom plankeveggene  Og sånn noenlunde edrue måtte helst de opptredende få opptre, ble de for alkoholisert vanket det ikke fem flate øre fra hennes godt påpassede lille portemonè

-Har du nå`n kaksmula i dag da, Berntsen -. Hun var gla i unger, men rettferdig. -Du stjal ei serinakak fra disken i går – kom igjæn når du gjør opp for saken -. 

Spisspåsan med kjeksbrått, var forbeholdt oss småungan - og alle byoriginalan, med`n Flirop, Lillemann med Sekken og hainn Skarsliper Jonas i spissen.

Forts. 

 

 

 

 

 

       

 

 

 

​​