TERJE BREDE WANGBERG
Til tross for alle urolighetene med denne storvompa bartegutten Adolf nede i Deutschland, var det ikke bare i fjerdeetasjen i Ladeveien 12 at invasjonen kom som ei bombe på både folk og fe, på denne tidligere omtalte 9.april morran.
Ifølge gjenlevende eventyrfortelleres velvillige betraktninger, om de aller første dagene med hordene av disse grågrønne, uniformerte kjekkassene, ble de overraskende innslagene av alle nykomlingene til spennende adspredelser – i ett hvert fall for de tøffeste i gutteflokkene. Men også enkelte av de aller fagreste av jentene tok til med å kjemme lokkene litt oftere enn før, etter hvert som de fikk øynene opp for kjekke gutter i stilige, militære klesplagg utstyrt med bandolær, nypussede marsjstøvler og nystrøkne permisjonsbukser.
Det tok ikke så alt for lang tid, før benevnelsen `Motstandsbevegelsen` ble til ett hemmeligholdt ord i de fleste av Østbyens mange hjem og blant sliterne på de mange arbeidsplassene.
Men også her inne på gamle Nerlamo`n og Lilleby, kom det i løpet av krigens alt for mange dager til å forekomme noen få utskeielser blant befolkningen, til fordel for den tyske Wehrmacht. Propagandafilmene på Rosendal fikk også noe av skylden, inntil normale folk oppdaget djevelskapen og gikk tilbake til både Abott og Castello, Tarzan og hu Jane og Den Blege Grevinde.
Nykomlingene nede fra Tyskland trengte selvsagt tak over hodet, den tiden de hadde tenkt å oppholde seg i strøkene rundt Lilleby - og fant det derfor naturlig også å innvadere selve skolebygningen - med gymnastikksal, overlærerbolig og det hele. Alle de som egentlig hørte hjemme ved skoleanstalten i Ladeveien, hadde bare å ta med seg ABC`n til andre fasiliteter – gjerne til ledige rom ved gamle Gråmølna Politistasjon, Bakklandet skole for umulige guttonger, eller på ett eller annet laboratorium ved Norges Tekniske Høyskole – liggende mer og mindre fredelig langt der oppe på Gløshaugen – rett ovenfor elleville Studentersamfundet, selv om dette runde huset bare var satt opp og blitt noe omstridt rødmalt den gangen.
----
Bare kort tid etter at Lillebyskolen var blitt hærtatt av disse innpåslitne tyskerne, kom Guneriusleiligheten oppe på fjerdeetasjen i Tolva til å bli utsatt for et fiendtlig angrep, fra noen frontsoldater borte på den okkuperte skolebygningen . Ved en høyst overraskende tidlig morras krigsangrep - direkte rettet mot leilighetens fredelige soverom, der de to småkranglende søsknene Anne Britt og Terje i bare nattdraktene, tilfeldigvis befant seg oppe i dobbelsenga - kom det gjennom det åpne soveromsvinduet en granatsplint i størrelse med en barneneve - rett forbi hodene til de to ungene - før den la seg til ro nede på gulvet, etter først til stort smell å ha truffet den svarte rundovnen i kroken av soverommet. Beredskapsinnstillingen vokste betraktelig blant Guneriusfolket etter dette, for svartovnen var forlengst gjensurret, etter småkar Terjes stadig oftere angrep for å få ut mest mulig av den svarte asken fra det ganske trange ovnsrommet.
-----
Blant ungene i gata, gjorde de lureste soldatene seg umåtelig populære med å spandere "Bong-Bong", eller å la de modigste gutongan få bli med på lasteplanet når de kjørte ut tyskbrødet "Stomp" til alle barakkene, disse grågrønne soldatboligene som de straks etter ankomsten hadde satt opp, både nede på Reina, flere plasser innover Ladal`n og oppe ved Rønningsletta.
`Hast du bong-bong` – ble krigen igjennom til ett av de mest lykksalige uttrykkene fra utspekulerte unger. Goder fikk de også - som lasteplan-assistenten ved utkjøringen av svartbrødet – på det viset sørget for å utvide mors alltid så dårlige brødbeholdning – hvis bare den tyske sjåføren lot som han ikke så disse lokale brødtyveriene.
De mest utspekulerte av storgutan la seg gjerne i beredskap nede i buskaset og helt ute ved veikanten rett utenfor Borgengården, etter at de ute på fortauet på forhånd hadde lagt ut en tom, men godt synlig pengepung - festet til ett snøre - som de dro i, straks en forbispaserende bøyde seg ned for å sikre seg en bedre økonomisk fremtid. Det kunne hende at offeret i fullt sinne forsøkte å få tak i en av krapylet nede i buskaset, men alt gikk som regel bra - og til gutans fordel.Tyskerne tok derimot det hele som regel med latter og freundliche geberder, for dette var gewønlich der nede i hjemlandet.
–Dra nedover dit dokker hørre hjæm – unge Svein Jeremiassen var som alltid kvikk i replikken.
Samme Svein var også ellers en aktiv "motstandsmann" – han var blant de frodigste medlemmene i den innerste krets av gutteflokken, som hadde hemmelige møter rett over utedassen oppe på låven i Borgengården. Som unge menn i ett okkupert land, hadde de vedtatt å utføre mest mulig djevelskap overfor fandenskapen – som inntrengerne ble kalt. De aller tøffeste og barske Lilleby og Lamoguttene, skulle da også drive mest mulig innsmigrende forarbeid med tanke på berikelse av matvarer og tyske godterier. - Til gagn og glede for gode nordmenn i nabolaget- Sa de aller mest aktive av gutan.
Krigføringen ved samme gjengen foregikk ikke bare med spretterter og rognbærrør, men også med hardere ammunisjon som erter og småstein. På vinterstid var snøballer med ilagte småstein hyperaktuelt under krigføringen, for fra kroker å krær, bak hagegjerder og opphengte klesplagg på tørkesnorer rundt omkring, ble de tyske og unge soldatene beskutt, med all den ammunisjonen de norske motstandsgutta klarte å skaffe seg ute i norsk natur
Men det tok etter hvert slutt på ammunisjonsbeholdningen av både erter, rognbær og effekter av grovere kaliber, for selv med uvelkomne individer like i nærheten til alle døgnets tider, måtte selvsagt livet også gå videre for alt folket på rette sida av jernbanelinja inne på Lilleby – og det med alt som nå engang måtte bli av livsproblemer, for å komme igjennom denne helsikes tyskertida.
Men motstanden mot fienden økte stadig.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar