TERJE BREDE WANGBERG

BARNDOMMENS GATE.

 

I min barndoms gate var det alltid sol - selv når regnet pøste ned.

Den første gråværsdag som jeg fortsatt minnes, skulle allikevel bli da jeg som treåring – den niende april i det Herrens år 1940 – sammen med min mor - der oppe fra det nordvendte kjøkkenvinduet i leiegårdens fjerde etasje, kunne se de mange tyske krigsskipene liggende fortøyd ute på Trondheimsfjorden.

Seinere var de grå regnværsdagene en saga blott i mine aller første oppvekstår.

Gårdens altan – rett utenfor kjøkkenvinduet der oppe i den øverste etasjen, må ha vært til stor glede og velsignelse, for oss fire i den to rom og kjøkken store leiligheten.

For denne altanen kan jeg minnes som stedet, der mye av utelivet foregikk, med ett par små krakker og en liten og alltid blomstrende plantekasse – hengende øverst på det solide jerngelendret, og at blomstene i altankassen som regel var to aurikler, en blomkarse og en stemorsblomst.

Et viktig minne er å tro og mene at det trygge kjøkkenvinduet alltid var åpent.

At denne altanen var tilgjengelig også for de andre tre beboerne i samme etasje – hadde ingen betydning. Den lille biten utenfor vårt vindu - med blomsterkassen og de to krakkene – hørte bare oss til.

Jeg minnes moderens godlatter, når postbudet gikk over altanen – og når han  passerte vårt kjøkkenvindu alltid knyttet opp moderens eneste lille klesnor – for å slippe å måtte bøye seg en smule. Snora ble straks knyttet på plass igjen – med ett stort smil og vennlig vink - fra den samme Postmannen - som alltid fikk et innpakket lite såpestykke som julegave ved den siste ombæringen før årets  viktigste høytid.

Den som regel velsette Postmannens daglige gange i vår leiegård, Ladeveien 12, var å skulle legge posten i begge oppgangenes døropphengte små og gjerne beboernes egenfargelagte postkasser.

Like populær var ikke denne hyggelige forsikringsagent Åsheims jevnlige husbesøk, når han kom for å kreve inn forsikringspremien for selskapet Norske Folk med kroner 2,50.

Ett nødvendig onde var også den månedlige visitten av gårdeier Julius, når han på den første månedsdagen innfant seg for innkreving av husleien med førtitre kroner.

Pengene lå alltid fint tilrettelagt oppe i det eneste kjøkkenskapet, men husleiebesøket kunne ofte trekke ut i lengde – og da på grunn av vertens vennligsinnede pratsomhet – til min misjonerende moders store misnøye, på grunn av tendenser til bruk av litt for saftige banneord.

Ganske tidlig i oppveksten forsto jeg at det hadde sine ulemper med å dele klosettet ute i gangen med naboene vegg i vegg.

Minnes faderens stolthet over den fargelagte plakaten, som han en gang under krigen hengte opp der ute på klosettveggen: Sauberkeit Ausweissen – renslighet utvises. Grunnen var fiendtlige soldaters forskjellige etterladenskaper ute på fellesklosettet - etter festlige visitter til fruentimmeret i naboleiligheten.

Da tyske offiserers okkupasjon av klosettet ble til historie, fikk vi nye og vennligsinnede naboer, der den humørfylte mannen i huset offentliggjorde sin nødvendige tilstedeværelse ute på klosettet i gangen, med høylydt å utbringe noen demonstrative lyder – eller når den prekært ventende naboen knakket på døra – og karen ropte "Kom Inn".

Skilleveggene mellom gårdens forskjellige leiligheter, var satt opp av vanlige panelbord – uten isolering – og de lydmessige nabokontaktene ble deretter.

Allerede i de aller første småguttedagene, fikk jeg litt forståelse for foreldrenes uttalelser om at det gikk an å høre naboen bla i avisen på den andre siden av veggen.

Mer og mindre høylydte nabosamtaler ble også registrert av oss smårollingene, men de voksnes mest mulig abstrakte bemerkninger om eventuelle intime forhold, ble ikke oppfattet, før vi selv av aldersmessige årsaker - og stadig oftere - ble mere opptatt av kunnskaper om den menneskelige forplantingen.

Alle leilighetene var helt likt konstruert – med en liten entrè, ett kjøkken, ett soverom og ei stue med en høy, rund svartovn - med en prydefull jernkrans på toppen. Denne høyst nødvendige fyringssaken, var spesielt dominerende inne på stua. Veggene var tapetsert i en veldig mørkebrun farge, og møbleringen besto av ett uttrekksbart spisebord med fire stoler, en sjenk, ett rundt salongbord med en alltid nypusset messingplate og fire kurvstoler – i den ene kroken hadde divanen fått plass med flere av moderens håndbroderte puter – og hvor veggen var prydet av et svært så glansfylt veggteppe av en storslagen Hjort ute i Guds frie natur.

Grunnen til at jeg fra guttedagene minnes at alle gulv i leiligheten var belagt med linoleum – skyldes at faderen i ett par dager av sin fjorten dagers lange sommerferie – nesten alltid - og etappevis - lakkerte linoleumen, som med alt annet av oppussing foregikk til eget kostende.

Soverommets panelvegger var malt i en - etter min barndoms mening – heslig lysegrønn farge. Foreldrenes dobbeltseng med hvert sitt lille nattbord, sto rett ut fra veggen inn til naboen, mens vi to ungenes hvitmalte barnesenger hadde plass i den ene kroken. På kortveggen hadde den store og prydefulle toalettkommoden med de tre speilene sin plass. Begge de to fargeglade og rikt utsmykkede rullgardinene minnes jeg med svært glad vemodighet.

Kjøkkenet hadde en kort kjøkkenbenk med skuffer og to skapdører. Over denne var det ett kjøkkenskap for kopper og kar. På langveggen hadde utslagsvasken sin plass med kaldvannskranen og vassausa. Midt på gulvet sto faderens selvlagde kjøkkenbord med de fire krakkene og inntil veggen var hans velsnekrede benkeskap plassert, like ved den egenproduserte smale sengebenken. Nærmest entredøra sto den ganske store elektriske AGA komfyren, med to små plater og en viktig magasinplate – utmerket for moderen når hun skulle lage Potetkaker – og likedan til min ulovlige produksjon av sirupsknekk. Vel og merke, bare når jeg en sjelden gang var så heldig å kunne være alene hjemme.

Det jeg som ungen minnes aller mest fra kjøkkenet, var den mørkegule dissa - som i to solide taug var hengt ned fra taket – likedan det bittelille firkantige akvariet med to rosa gullfisker, som hadde sin plass øverst på faderens selvlagde, grønnmalte benkeskap. Akvariets plass var i alle år ved siden av bøkene om Frøken Detektiv, Hardyguttene og den store og spennende Eventyrboken – om både Hans og Grethe, Bukkene Bruse og Snehvit og De Sju Dvergene.

Ellers kan jeg fra de første årene også godt huske alle faderens askebegre – både på kjøkkenet og inne i stua. Men dette var også litt stas - for Johan Gunerius røykte som regel pipe. Men at det svært ofte kunne være mye tobakksrøyk ute på klosettet i gangen, var slettes ikke alltid like populært.

Det svært lange, brede og høylaftede loftet var innredet med ei ganske stor bu til hver leiligheten, samt ei diger klesrulle til fellesbruk – og det etter ei opphengt navneliste på veggen like ved. Over hele loftet var det trukket ganske solide klessnorer, og glemselen er ikke tilstede når det gjelder takbjelkene høyt oppe under mønet, der mange av gårdens karer tørket sine tobakksblar under krigen.

Denne bråkede klesrulla ble ett forhatt – men nødvendig onde - i min oppvekst. For den hadde sin helt faste gulvplass rett over vårt soveværelse, der det ikke var mye isoleringsmateriale mellom loftsgulvet og vårt lysgrønne soveromstak – selv om det var ett naturlig påbud fra husverten Julius, om at det var forbudt med klesrulling etter klokken ni på kveldstid.

Jeg kan med stor fryd erindre det lerretstrukne hvitmalte taket inne på stua, når vi både hørte og så musebevegelsene i takbelegget - der smågnagerne drev med å skaffe seg matauke, eller brukte oppleggene som rene tidsfordriv.

Huskjelleren var også inndelt i små kombinerte ved og matkjellere, der de aller mest aktive av gårdens karer drev litt hobbyarbeid ved hjelp av en høvelbenk.

Størhuset var kjellerens mest aktiviserte og største bruksrommet. Her sto den digre vedfyrende vaskeovnen sentralt plassert – og langs to av veggene hadde de store eikekommene sin plass. Kjellervinduet var ekstra stort, for å kunne bli brukt til utlufting av all dampen når størhuset var i bruk.

Leien av vaskerommet skjedde også etter en oppnotert navneliste og var som regel daglig i bruk - det samme med klessnoreplassen ute i den ene delen av bakgården.

Moderens jevnlige vaskeromsdager ble til forhatte fraværstimer for en guttunges hverdag: Uten husmoras alltids tilstedeværelse oppe i leiligheten i fjerdeetasjen – og med slike på forhånd ferdiglagde måltider, gjerne med den ufyselige Bollemelka som middag. Denne retten har i all ettertid vært som ett tenkelig mareritt for denne huskeriende skribenten.

Ett av mine mest uforglemmelige minner fra guttedagene i denne Lillebyens leiegård, var de tre leieboende arbeidskollegenes store interesse for fiolinspill – når de på ledige kveldstimer, skiftevis kunne samles i hver av de tre leilighetene til fellesøvelser.

Kvaliteten på det rent musikalske, har i ettertid vært fullstendig uten betydning for mitt vedkommende.

Det samme når det gjelder alle gatemusikantenes opptredener, på innsiden av det høye plankegjerdet nede i bakgården, der de i kroken like ved søppelkassene sang og musiserte til lyttende glede for alle søppelkassenes rotter, samtidig som de fra de alltid hjemmeværende husmødrene - fra altanene i hver etasje - fikk kastet ned en femøring innpakket i ett papirstykke.

Det var i de dager - da solen alltid skinte fra en helt blå himmel, at Lavein var full av leikende unger og leieboerne oppover i de fire etasjene hadde omtanke for hverandres ve og vel - og nok tid til både å slå av en prat, og å lytte på radioens Barnetime og mandagskveldenes Ønskekonsert.

Grønn var min Barndoms Dal.

 

 

 

 

 

​​