TERJE BREDE WANGBERG
I hele den lange rekka med leiegårder langs Ladeveien var nummer tolv den siste av de nesten helt like fire etasjers husene, med leiligheter bestående av ei stue, ett soverom, kjøkken og en liten entrè - og ett felles klosett med naboen vegg i vegg.
Hver av familiene disponerte ei loftsbod og ei vedbu i kjelleren, der det også var felles vaskerom til beboernes bruk - etter ei tydelig, håndskrevet liste. På det store loftet befant det seg ei diger og skikkelig bråkete klesrulle - til stor redsel og ditto ergrelse for Guneriussan – med soverommet rett under bråkmakeren.
For minstekaren i familien - og etter hvert som forstanden mere og mere meldte seg - kom morens gjennomsyn av vaskeromslista å bli som et mareritt. For da kom det til å gå med en dag eller to med oppvarma boillemælk til de fleste av måltidene. Han gikk allerede tidlig i årene inn for å glemme hva vaske-dags retten egentlig besto av, for ved den eldre søsteras forståelsesfulle hjelp, dukket det som regel opp ei og ainna disponible brødskiva med sukker på.
Kvelden før selve dagen, var fader Gunerius opptatt med opphuggingen av brendsel, bestående av gratis harpiksfjøler nede fra fabrikken. Hver eneste vedbit skulle ikke være lengre enn at den kom inn under den digre klæsgryta, som morran etter - og flerfoldige ganger hele dagen - kom til å bli fylt med vann og skitne klær for oppkok. I det uendelige, ifølge den bollemelkhatende minstemann, som ikke på hele dagen fikk se noe til moderen på grunn av dårlig sikt. For selve vaskerommet var jo fylt av damp – og nesten det samme med både kjellergangene og mesteparten av trappene oppover til fjerde etasjen.
Klæsopphengingen på snorene nede i bakgården gjorde det enklere i matveien. Det samme med bruken av klæsrulla på loftet når den dagen kom.
-Ingen ska gruv sæ – kvær dag har nok med sitt –.
Mora var raus, både med trøst og mye sang under arbeidet.
- - -
Alt det som trengtes av nødvendigheter - både på loft og i kjeller - var inkludert i de treogførti kronene, som den første i hver måneden ble utbetalt til husverten ved hans kveldsoppmøte og med hans kvittering i husleieboka. Mange av beboerne mislikte inkassobesøkene. Men blide Jullen tok seg så alt for god tid ved kjøkkenbordet, med å få på plass signaturen i notisboka, før han etter mye jabb og bannskap kom seg over gangen til naboen.
Men det hendte han var kvikk i vendingen, når det ble forespurt om noen dagers kreditt.
De alltid så pliktoppfyllende folkene benyttet som regel anledningen til å trygle husverten om en linoleumsbit til det nedslitte kjøkkengulvet, eller en boks hvitmaling til stuevinduet. Jullen hadde god husk ifølge han selv, men hadde lett for å glemme det som kunne komme til å koste noen kroner.
Mor Helga ble berømmet av flere i oppgangen, da hun en dag ved hjem-komsten fra butikken – helt overraskende kom over verten og ett par andre reparatører av en vannlekkasje – benket rundt kjøkkenbordet - og i full gang med å spille poker. Da pokerspill var synd i Helgas omgangskrets, fikk både huseier og resten av arbeidsgjengen kastet både stakaband og rørtenger etter seg nedover gangtrappen.
Etter hennes mening, var alle pengespill grobunn for bare synd og elendighet.
Trappene til hver av oppgangene var av skikkelig smijern med flotte gelendre. Det hendte jo at det kunne være en og annen småkrangelen på gang blant naboene, noe som kunne resulterte i at den ene parten fra sin egen inngangsdør, ble avventende stående for å forsikret seg om at motparten ikke var i farta på opp eller nedtur.
Folkene i de seksten leilighetene var som regel medmennesker for hverandre, både i gode og onde dager. Å hilse hverandre med ett smil og noen godord var regelen på den tiden - og mannfolkene hilste oftest med å ta av seg hatten, når kvinnfolka skulle passeres utenfor husveggene.
Hatt, slips og ei dressjakke var ganske vanlig fritidsantrekk i de dager. Lukta av Petterøes Røde var heller ikke uvanlig i trappeoppgangene den gangen, selv om det var dåmen av stekt sild eller sildsuppe som dominerte - i ett hvert fall like før middagen ved fire-femtiden.
En gammel manns husk fra de såkalte gode, gamle dager, viser seg beklageligvis i denne skriblende stund - og gir seg utslag i noe stadig økende temposvikt ved dagens bruk av denne nåtidens innviklede tastaturoppfinnelse foran en skjerm.
Samtidig har alle disse årene også forårsaket andre merkbare svekkelser i toppetasjen på denne skribenten, blant annet når det gjelder navnehusken på de mange vennligsinnede medmenneskene fra "Barndommens Grønne Dal" og gater. Men skribenten skal være kjent for å ta vågale sjanser:
I den ene av trappeoppgangene i Tolvas første etasje, residerte Berntsen med hennes melkebutikk – på andre siden av gangen holdt tyskeren Malskait til. Videre opp i høyden bodde familiene Nilsen, Knutzen, Husby, Hernes, Dahl og øverst Gjerstad og Wangberg. I den andre oppgangen levde Sørensens, Tovik, Skansen, Leistad, Meiring, Strand og Segtnan.
Blant alle andre i de mange gårdene i strøket erindres navn som – Båtnes,Johnsen, Hagen, Høvik, Ekle, Wærås, Eliassen, Hindsverk, Mikaelsen, Hernes, Talllaksen, Iversen, Arnesen, Hammer, Bangsund, Eide, Fagervold, Olsen, Evensen, Eggen, Weiseth, Vagnild, Rønning, Pedersen, Widding, Meyer, Pettersen, Johansen, Nervik, Hågensen, Olaussen, Wesche, Jeremiassen Familiene formerte seg slik Vårherre ved skapelsen hadde innprentet dem om å gjøre, men det samme gjorde også vegglusa i de periodene hvor ikke luskontrollens kvitkledde representanter - iført tettsittende munnbind - hadde vært innom med vegglussprøyta for å ta livet av hver bidige en av de seksbeinte krapylene. Levningene av utyskene ble derimot til stor ergrelse hengende igjen på baksiden av alle familiebildene.
De lange nordvestvendte altanene var som høyverdige promenadegater, med blomsterkasser iplantet Blomkarse og Aurikler på jerngelendrene foran Tolvas kjøkkenvinduer – de fleste av plantene redelig anskaffet på Carlsons Handelsgartneri borte ved trikkholdeplassen - mens noen ganske få var blitt importert etter mørkets frembrudd - borte fra kirkegården på andre siden av jernbanelinja.
Altanene ble som "sladrende svalganger", de gangene det trondhjæmske været tillot litt kjærringprat gjennom vinduene. De smale klosettvinduene var med vilje plassert så høyt oppe på veggen ved siden av gangdøra, slik at noen form for kikking ikke var mulig - uten da ved hjelp av en kjøkkenkrakk.
På grunn av at begge familiene i hver etasje brukte det samme klosettet, var det vanlig å la den store smijerns donøkkelen forbli i nøkkelhullet, så lenge det smale rommet var i bruk. Denne skribenten kan erindre at humørfylte Laffen – Olaf - vegg i vegg, alltid kommentert med "kom inn" når andre trengende for sikkerhets skyld banket på.
Den kvikke forsikringsinnkrever Åsheim av månedlige premier på ett par kroner, var klar over at han skapte latter inne på kjøkkenet, når han passerte langs altanene for å komme seg bortover til neste oppgang, ved at han først knyttet opp - og etterpå hektet klessnoren på plass igjen - etter å ha passert den trange passasjen uten å måtte bøye seg.
Det hyggelige Postbudet brukte også fjerdeetasjenes altaner - og ga som regel en høflig knakk i altanvinduene når dagens brev var lagt i den lille, "blide" og rødfargede blikkassen utenfor hver eneste inngangsdør.
Fra altanene i Tia og Tolva var utsikten storslagen – ikke bare ned til gårdsrommene med alle de leikende småungene, med søppelboksene og all klesvasken på de lange og mer og mindre skitne taugsnorene, men også i østlig retning - til Borgengården med den gjengrodde potetåkeren og det nedsigde stabburet. Litt lengre borte lå det vakre lille huset Jegershvile – og videre bortover Ladalen med den farlige leirbekken og den skogledde åsen, Grønnlia, før de lengst borte hadde den staselige Lade Kirke fra året tolvhundrede og femti – og med smijernsbokstavene HKPK på den hvitkalkede sørveggen – bokstavene som avisens Peruso mente skulle bety "Her Klemmer Presten Klokker`n".
I nordlig retning ble altanutsikten honorert med Gassverket og den fryktede gassballongen, likedan Lade Fabrikker eller Palmin som såpefabrikken også ble kalt - og enda nærmere fjorden lå Aktiebryggeriet – den vakre, hvite slottsbygningen med det ruvende tårnet. Ett godt stykke bortafor kunne ingen unngå å se den stupbratte Lahammer`n – lengst nede med en rødmalt liten stuebygning som visstnok hyrte en virksom kar som drev ett lite urmakerverksted. Enda lenger opp i høyden lå den hvite sommerresidensen "Kveldskvile" eid av Hjortens direktør Olga Topp – senere kjøpt av skribentens egne foreldre. Ute på fjorden lå Munkholmen med sine staselige festningsanlegg å `duvet` i den brede sjøen som avsluttet utsiktsreisen fra leiegårdsaltanen - med de høye og lange fjellrekkene på andre siden av fjorden, som umuliggjorde å kunne fått ett enda lengre blikk utover Fosen halvøya.
-Hadde Vårherre skapt deg med ett enda bedre syn, ville du kanskje ha sett Island langt der ute i horisonten, gutten min -.
Mor Helga kunne også fortelle om så mange rare ting – også fra riktig gamle dager. Og så hadde hun en fin sangstemme – både med fattigvisa "Her går jeg nu for hver manns dør" og denne "Navnet Jesus" - det som aldri bleknet.
Barndomsminner fra Ladeveien der inne på Lilleby er både mange og gode. Kanskje kommer det flere – om bare "husken" holder.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar