LAMOGUTT Kap.2

TERJE BREDE WANGBERG

Det eneste som i de første årene betydde noe for en vilter guttunge, skjedde innom fire vegger i en leilighet på to rom og kjøkken, oppe på den øverste etasjen i Ladevei`n nummer tolv. Alle de andre beboerne i de seksten andre av gårdens leiligheter ble ikke så overvettes interessante, før han var blitt såpass gangbar at det kunne være trygt å løslate en slik hyperaktiv krabat, til leik og leven blant haugvis med andre unger, innom det høye plankegjerdet nede på gårdsplassen.

I den ene kroken av den gruslagte plassen hadde husverten Julius – kalt Jullen av både voksne og unger – plassert åtte eksemplarer av noen digre søppeltønner i metall, utstyrt med tunge lokk, i et mislykket forsøk på å holde horder av rotter, mus, katter og laushunder unna alt det stinkende matavfallet.

Før leieboerne om morran hadde fått på seg buksa og skjorta, var Jullen i farta med langspaden for å få en del av det mest uspiselige tilbake i søppeldunkene etter nattens villdyrsmeritter. Det som verten i farta ikke fikk unna før han fikk på seg malerhabitten foran dagens arbeid, ble gjerne tatt av kråker, skjærer og store flokker med måser, før de fisefine duene blandet seg inn i selskapet - samtidig som gårdens hjemmeværende husmødre sendte sine poder ut til lufting, nede blant bakgårdens vedstabler og raskdunger av all mulig slags skrot – innen en eller annen fornuftig handvognseier av en husfar - plutselig fant på at det kanskje var lurt å få kjørt all dritten nedover på dynga te`n Rottenikken nedunder Lahammer`n.

Når regnværet hadde herjet som verst i noen dager, var gårdsplassen blitt til ei blautmyr – noe smårollingan beviselig satte stor pris på. Noe annet var det for mødrene i kjøkkenvinduene i de fire etasjene, alle de klesvaskende sliterne som enda ikke hadde hørt at det i Amerika var funnet opp noe som de kalte for vaskemaskiner.

Enda verre ble det i vårløysinga, når sluken midt ute på plassen gikk tett, og hele bakgården ble fylt med skjitvann i en halvmeters høyde. Da var det bare å holde småungan innendørs – neddopet av sirupsknekk og potetkak. At en og annen foillkailln forvillet seg ut i vannhølet, skapte viltre gladrop fra vinduer og altaner både i Tolva og i Tia – leiegården på andre siden av plankegjerdet.

De halvstore småjentene holdt seg nysgjerrig blygt i bakgrunnen, når gutan drev med pissekonkurranser utover vanndammen. Vinneren trengte ikke å være den som var best utstyrt, men en som hadde beste teknikken i å stramme forhuden fornuftigst i anledning begivenheten.

Det hendte at Berntsen – denne melkebutikk kjærringa - fikk slutt på viraken, etter at hun tilfeldigvis hadde oppdaget blottervirksomheten fra gangvinduet like ved pissetribunens øverste trappetrinn.

Skribenten av disse linjer benytter seg i denne parantesmuligheten, og bekjenner – jo før jo heller – at han flere ganger senere i oppveksten, tilfeldigvis gikk av med seieren i disse impulsive tevlingene fra den ene av bakgårdens ganske høye steintrapper – og det til stor beundring fra både a Elna, han Gido, lille Synnøve, småfrekke Joss og gatas eneste alenebarn, Roffen.

For var det noe det var mye av i barndommens rike så var det glade unga og snille menneska.

-Folk e alltid så bli her innpå Lamon - dæm flire te mæ i aill butikkan -. Kunstmaler Meyer var alltid så goddemt utpå morraskvisten.

Fortgs.

 

 

 

 

 

  

 

​​