Lamogutt – barndomsminner fra lilleby
1.
Det hendte i det Herrens år nittenhundrede og trettisju, at fader Gunerius to dager før selveste syttende mai – og ved hjelp av litt hyssing, fikk surret opp et lite, norsk flagg på jerngelendret ute på altanen i fjerde etasjen i Ladeveien 12 - der inne på vakre Lilleby.
Grunnen for dette var at det på denne lørdagsmorran klokken sju, ved E.C.Dahls Stiftelse i byens Prinsens gate, var kommet til verden en gutt på femtito centimetre og 15 mark – takket være krabatens mor Helga Bredesdatter, opprinnelig fra Årfora lengst ute på den forblåste Namdalskysten.
Det skulle komme til å gå så godt som nøyaktig tre år, før krabaten ved hjelp av mor og storesøster - klokken sju på morran denne grå og hustrige niende aprildagen – i nattdrakten ble plassert oppe i den brede vindusposten på kjøkkenet i fjerde etasje - i Tolva- som denne Julius Hernesgården ble kalt .
Det var nok bare minstekaren som ikke forsto hva som var skjedd i løpet av natta.
For fra det store vinduet var det god utsikt utover den langstrakte fjorden, med storslagne Munkholmen ikke så veldig langt unna. I den grå morrasdisen kunne de se flere lange, grå skip liggende forankret på reden, der de ellers på den brede Trondhjemsfjorden bare kunne få øye på den nord eller sørgående Hurtigruta - og alle fiskeskøytene på vei til og fra Ravnkloa med nattens fangst.
Dette med de fremmede båtene, var for alle tre en helt ny utsikt fra kjøkkenvinduet, alltid nysgjerrig som de var på alt fremmed, innafor den trygge vindusruta - med rødrutede gardiner i det like trygge rommet.
Mor Helga beroliget guttongen og søstra med at de grå krigsskipene var fra et fremmed land, men sikkert bare med snille mennesker ombord.
Senere i livet kunne han minnes det hele, med at det var noe nytt og fremmed -noe som ikke skulle ha vært der. Likedan at han allerede da hadde merket mavesmerter - noe som også senere i barneårene brukte å komme når noe spesielt skjedde. Uroen i guttekroppen økte på, når noe inntraff - og som helst ikke burde ha skjedd for en følsom kar.
Da gråten tok moren på denne morrasstunden, hadde han vridd seg ned fra vindusposten for å gi henne trøst, ved slike episoder som det skulle bli mange av senere i krigsårene - angstfulle dager med gråtetokter og frykt for hva som kunne skje - både på dag og nattetider.
Men det var ikke bare krig dette med å skulle være så heldig å få vokse opp i de høye leiegårdene eller alle de små trehusene der inne på Østbyens Lilleby og Lamo`n. Bedre kunne ingen ha fått det, mente de langt fleste av både voksne og unger - og haugevis med kåte laushunder og ditto villkatter.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar