ELIAS Kap.35 - Siste kap.

TERJE BREDE WANGBERG

Da de ukene Sunniva fremdeles var innlagt på klinikken gikk mot slutten, hadde Elias fått nok av alenetilværelsen og så frem til at de sammen skulle klare å legge de mange skuffelsene og problemene bak seg.

Etter det første og langvarige oppholdet oppe på den samme klinikken som hun i sin tid hadde truffet Elias, hadde Sunniva fortsatt hatt store problemer med nervene, noe som forverret seg betraktelig, da hun mistet det dødfødte guttebarnet og igjen ble innlagt for nye og akutte nerveproblemer.

Da de igjen var kommet seg hjem og tilbake til vanlig styre og stell, fikk de rikelig med tid for å ta avgjørelsen om de ville klare en sydover tur til en svært gammel og ukjent farfar langt nede i mellom Europa.

Sunnivas kjennskap til Elias sitt foreldreforhold, gjorde at hun så inderlig vel forsto hans stadig større glød for å fått treffe farfaren nede i Behringen - før det ble for sent.

Elias-venninnen Klara hadde fra hans far blitt skikkelig informert om farens bosted, men de kom til at turen bare skulle være ei reise til det store utland og uten at de på forhånd hadde latt noen der nede fått kjennskap til det som var i gjære.

Togreisen ble vederstyggelig lang for dem begge, for med togskiftinger og uten soveplasser, ble reisa alt for strevsom for det litt slitne ekteparet.

Behringen viste seg å være ett vakkert landsens tettsted, en jernbanestasjon og ganske mange bolighus rundt ei stor steinkirke, som lå på toppen av en åskant som ellers var dekket av høye bartrær.

De fikk en behørig velkomst av en gemutlich og talatrengt herremann i resepsjonen på det velstelte lille hotellet. Den vennlige eldre hotelleieren hadde avtjent soldattiden sin oppe i Norwegen, var en god kjenning av kirkestedets tidligere Kantor og det samme med gamle Fritz eldre sønn. Han hadde også kjennskap til at musicus og enkemann Fritz, nå på sine eldre dager hadde fått sitt bosted på ett offentlig hjem for stedets gamle.

Der var gamle Fritz blitt en populær og humørfylt beboer, med sine aktive museringer på hjemmets piano nede i dagligstua.

Etter hotellfrokosten dagen etter, spaserte Sunniva og Elias den korte biten bortover til Eldrehjemmet, der den vennlige bestyrerinnen kunne fortelle at Fritz var blitt til en noe senil og sengeliggende beboer på sine riktig gamle dager. Hans eneste sønn var svært ofte på besøk og klarte av og til å få kontakt med faren, om bare dagens situasjon var noenlunde brukendes for pleiepasienten.

Farfar Fritz var en hvithåret og fraværende gammel mann, som lå til sengs med lukkede øyne. Han merket ikke at noen kom inn i rommet, før han av bestyrerinnen ble rusket litt i skulderen, før hun ga seg til kjenne med å fortelle at han hadde fått besøk av sin sønnesønn fra dette landet langt nordpå.

Denne vennlige bestyrerdamen ble svært overrasket, da Fritz ganske snart tydelig viste sin glede over hva han ble gjort kjent med. Han smilte og trykket Elias i handa flere ganger, mens Elias på dårlig tysk fortalte om seg selv, samtidig som han hele tiden klappet farfaren på kinnet og over det grå håret.

Den gamle fikk noen hosteanfall og mens en sykesøster pleide gamle Fritz på beste måte, fikk de to besøkende en matbit nede i stua, før de igjen slapp inn til farfaren. Han virket noe mere anspent, men bar tydelig preg av at han ønsket å få mest mulig ut av visitten og sitt aller første møte med sin sønnesønn og hans kone.

Da de seinere forlot den gamle, gråt han og ville gjerne bli omfavnet med lovnad om å bli besøkt igjen – og det før de ble nødt til å reise nordover.

Da de på morraskvisten dagen etter kom bortover til Gamleheimen, fikk de meddelelsen om at gamle farfar Fritz hadde forlatt denne verden og hadde sovnet fredfullt inn like før de to ankom heimen.

Begravelsen foregikk slik Fritz selv hadde bedt om og med bare hans andre sønn, ugifte Hermann og ett par av den nærmeste familie tilstede. Derved kunne Elias få hilse på sin halvbror og oppleve ett fellesskap i ett par dager, før han og Sunniva la ut på togreisen tilbake til hjemlandet.

Elias var gla for at han etter denne reisen klarte å bli kvitt noen av sine mange samvittighetskvaler fra sine siste treff med sin egen far. Møtet med hans gamle farfar gjorde godt og var av stor betydning for at de to unge fikk et liv i både fred og fordragelighet etter at Elias etter en tid gikk tilbake til samme musikantjobben.

Det var på en seinkveld hjemme hos dem selv, at Sunniva meddelte sin husbonde at hun ventet småfolk.

Da gutten kom til verden fikk han navnet Fritz.

 

Slutt.      

 

 

 

     

​​