LAMOGUTT Kap.15

TERJE BREDE WANGBERG

De tyske soldatene måtte ha gått fullstendig lei av heile Lamon – både av Lillebyskolen, Lavei`n og Rønningsletta, for den åttende mai i det Herrens år nittenførtifem forlot de sine oppredde soldatsenger med stålmadrasser, tok med seg restene av bongbongen, og kom seg gratis med Jernbanens godsvogner nedover til restene av det germanske rike. En del av de mest pågående individene hadde sørget for sitteplass til sine medbrakte trondhjemske skjønnheter – på en noe forsinket Jomfrutur til sine elskedes hjemland.

Og der inne ved Lillebytraktene ble det sannelig adskillig til liv i lærvan - men ikke helt - før Ladeveien nummer 10`s store sønn – en bleik og utsulta Hindsverk – fra stuavinduet der oppe i tredje, fikk hyllest med hurrarop og flaggvifting fra en skokk med naboer. Mannen var nettopp kommet inn døra, etter flere års opphold i en konsentrasjonsleir nede i Tyskland.

Etter at mesteparten av piggtråden var havnet på dynga oppe hos Rønningslettas velsignede smelteverk- sammen med skjellettene etter nedskutte jagerfly, ble gulvene på Lillebyskolen skikkelig vasket og de pålimte tyskerplakatene på de utlånte klasserommene fjernet med sterkt såpevann - det samme med krigernes gjenglemte, gamle og velbrukte Gillette barberblader.

Etter slike gledelige arbeidsoppgaver, stilte også familiene Gunnerius, Gjerstad, Hernes og Tovik i finstasen - og med nystrøkne flagg i rødt, hvitt og blått, som nylig var fremplukket fra en eller annen skuffen i finkommoden. Etter at det beslaglagte radioapparatet var kommet på plass borte på finskapet, gikk turen gratis med Lamotrikken utover til det myldrende Torget.

Gratisturen skyldtes at konduktør Spleis hadde tatt seg en lovlig fridag i anledning frihetsfeiringen.  Guneriussens den gang åtteårige sønn, mener i ettertid å kunne erindre at det var storsangeren Filip Hofstad, barnefødt i Ludvig Daaesgata oppe på Solhaug – som fra foten av Olav Trygvasonstatuen, med stor følsomhet foredro ett av versene til herrene Bjørnson og Griegs smellvakre `"Brede seil over Nordsjøen går" - der han Erling Skjalgson fra Sole sto og speidet nedover mot Danmark - og lurte noe så inderlig på hvor det ble av han derre Olav Trygvasonfyren.

Byens Politimester Østerberg frembrakte noen velvalgte ord, før soldatmusikantene fra den fredelige Frelsesarmeen, klarte å komme igjennom all menneskeviraken med ett ulidelig vakkert nummer, før Filip Hofstad – byens sangerkjendis - fikk de fleste av torgets gode nordmenn til å bli med på selveste Ja vi elsker.

De mange som nå - etter så mange års mangel på trening med nasjonalsangen - viftet med flaggene og jublet i kapp med Filipens hørbare tenorstemme.

Etter noen ukers oppfeting av de utsultede fangene, ble det fra en oppsatt "scene" på hovedplassen i den nyåpnede Russerleiren like ovenfor Rønningsletta, framført en revy med kunstneriske innslag av gjøglende, tidligere krigsfanger – til stor og populær glede for tilstrømmende og elleville folk fra Boligan, Nerlamon, Reina, Ladevein, Korsvika og Rønningsletta.

Etter skokkevis med fangeavlusning inne på Foki, ble de overlevende russerne sendt tilbake til hjemlandet ved hjelp av den norske jernbanens mangfoldige godsvogner, og med svartlokomotivet Dovregubben i fronten, pyntet med ett storbilde av selveste Josef Stalin, vakkert innrammet av nesten nyutsprunget bjørkeløv. Trikkeholdeplassen for Lamotrikken var fylt av skokker med unger, som ved å vifte og rope til de forkomne menneskerestene av russiske krigsfanger, fikk kastet til seg smågodteri fra glade stakkarer med mengder av hjemlengsel.

Hva de gikk til, har vi bare fått litt spekulativ kjennskap til i årene som fulgte etterpå.

Denne skriblende sønnen hans Guneriussen i Lavein tolv, har i ettertid aldri glemt to spesielle opplevelser under guttedagenes seiersfeiring - begge helt tilfeldig og trygt sammen med faderen:

Velplassert ved selveste Henry Rinnans ankomst til en rettsseremoni utenfor Tinghuset på Torget i byen. En kortvokst og smilende djevelsk kjekkas med håndjern og ett digert – opprinnelig brunt - blåøye.

Den andre episoden var adskillig mere gledelig og på en søndags formiddag like etter freden, da far og sønn sammen med noen ganske få Lamonittere fikk hilst på en svart alpeluekjendis og militærkledt general og feltmarskalk Montgomery - ved hans utkomst fra tyskerbunkeren nede i Strandveien.

Det er derfor jeg alltid siden har følt akkurat denne begivenheten med litt stolt glede – som om åtteåringen fra Ladeveien Tolv var med på å vinne den Andre Verdenskrig.

Forts. 

 

 

 

 

 

​​