LAMOGUTT Kap.14

TERJE BREDE WANGBERG

Engelskmennenes flyangrep mot de voksende ubåtbunkersene nede ved Lamofjæras strender, resulterte også i bombingen av det lille grønnhuset nede ved Labekkens bredder, der oppe på fredfylte Rønningsletta.

Frykten for bombetreff av den digre, flytende gassballongen på Gassverktomta rett nedenfor Jystadgården, vaks betraktelig etter hvert som flytoktene økte – samtidig med at den hektiske byggeaktivitene med den svære bunkeren ble enda mere intensivert, ved hjelp av stadig større tilgang på russerfanger.

Den uhyggelige flyalarmen ble utløst stadig oftere, slik at også folket i alle Ladeveigårdene i all hast måtte kom seg nede i kjellerne - bærende på ulltepper, småunger og kanskje også en brødskalk. Mange fant seg plasser inne i sine egne mat eller vedbuer, men de fleste hadde i farta rasket med seg en kjøkkenkrakk, eller de rigget seg til på noen strisekker nede på gulvet. Ungeskrik og vettskremte kauk også fra enkelte voksne, kunne ikke døyve levenet fra de bombende, overflygende helvetesmaskinene. Gassbalong frykten lå hele tiden i lufta.

-Æ vil ha dæt – skapte tross alt latter blant de frodigste i kjelleren. Befalingen hadde kommet fra den femårige Leistadgutten Willy.

Først etter signalsirenene med "Faren over", kunne de vettskremte folkene  komme seg opp til seg sjøl og si eiga seng, men all dævelskapen på nattestider var ikke nødvendigvis noe engangsfenomen. Det hente leieboerne - ved hjelp av luftvernsirenene - ble innkalt til kjellertreff flere ganger for natta, når krigshandlingene var ekstra i storslaget.

Ille måtte det være for det aldrende, tyske ekteparet Malskait i den enroms leiligheten i førsteetasjen. Den alltid beskjedne og tilbakeholdne tyske emigranten, skulle visst like før krigsutbruddet av den første verdenskrigen, ha dessertert fra krigsskipet Berlin, etter at det tilfeldigvis hadde forankret seg ved denne Djupvasskaia inne i Hommelvika.

Gamle Malskait og kona følte det var riktig å holde seg unna Jøssingenes plasser å søke dekning ved – når flylevenet tok til. De tok sjanser – og holdt seg inne i sin egen leilighet oppe i første.

Pågangen økte om kjellerplass ved flyalarmene, også for fremmedfolk fra både Reina, Rønningsletta og Enkgata – fra beboere med dårlig eller ingen kjeller å kunne komme seg ned i. Etter hvert som krigsaktivitetene økte i intensitet, fyltes kjellergangene stadig oftere, slik at de som egentlig ikke hørte hjemme der nede i undergrunnen, ble nødt til å springe oppover til Voldsminde-byggene der kjellerrommene var av bedre og nyere kvalitet. Denne krumbøyde springemåten - mest mulig under den sure røykleggingen fra alle tønnene på hvert ett gatehjørne - ble ett slit for alle de fortvilte menneskene.

Men stort sett var folk gode mot hverandre – de delte gjerne både gleder og sorger. Scheinekvinsen trengte også steder å være, når kompisene herjet som værst med kugler og krutt der ute i den norske frilufta. Også de måtte tolereres

Den helt store skrekken voksenfolket imellom under hver eneste av flyalarm-enes kjellerturer, var om den livsfarlige gassballongen nede på Gassverktomta kom til å bli bombet under denne flyalarmen, eller om når det ville bli. Foreldrene forsøkte å fare forsiktig frem i praten, men også i de dager hadde smårollingene store nok ører. Derfor ble styggedommen skikkelig kommentert storgutan imellom ute på gata.  Fra den digre ballongen gikk det gassrør inn i alle bygårder og til gatelysene i stor omkrets. Frykten var stor for at bombingen under ett flyangrep kunne treffe gassballongen, og sørge for en storeksplosjon som ville slette ut all bebyggelse og mange mennesker kunne omkomme i hele Østbyen.

En kveldsstund sent i juli måned i 1943 kom familien Gunerius tilbake til hjemmet oppe i Tolva fra en Namdalstur, og fant ett kjøkken som var fullstendig "ommøblert".

Gassballongen - liggende ett par hundrede meter nedenfor leiegårdene -  var blitt bombet under ett stort flyvetokt - og mesteparten av gassverkstomta var blitt til ett stort krater.

Guneriusans togtur nordover i de dager, hadde berget dem for all redselen blant alle de andre leieboeran inne på Lilleby.

Gassballongen hadde tilfeldigvis vært tom.

Forts. 

 

 

 

 

 

 

 

​​