LAMOGUTT Kap.12

TERJE BREDE WANGBERG

Selv om disponible områder for fritidsutskeielser var blitt adskillig redusert så lenge den tyske wehrmachten ikke kunne få karret seg sydover til hjemlige trakter – fantes det fremdeles noen jordflekker inne på Lillebytraktene, som muliggjorde litt forsiktigvis dyrking av noen Kers Pink eller Pimpernell poteter. En og annen gulrota kunne det også bli plass til - for de mest aktive av disse lånerne av noen småflekker med velegnet matjord.

Kaninholdet økte i popularitet, men kunne blant enkelte familiemedlemmer bli til alt for stor og noe hektisk virksomhet og uønsket matauke, for dyrene drev jo med å tilfredsstille sine lyster til alle døgnets tider.

Også en del av karene der inne på Østbyen sørget for å stikke torv oppe på Bymarkmyrene, men Såpekokerne nede på Palmin var også så heldige å ha forståelsesfulle sjefer som skaffet ved til brensel fra en skogeier oppe i Rennebu. Riktig heldige var leieboerne i Ladeveien som hadde høye, runde svartovner inn på stua, hvor også koks og kull ble brukt til oppvarming. De kullsvarte, populære arbeidsfolka ved det digre anlegget for sortering av koks nede på Gassverkstomta, sørget for utlevering av fyringsvarer av både god kvalitet - men også såkalt "avfall" til en adskillig rimeligere penge. Etter betalingen inne på kassakontoret i i hjørnet av Jarleveien, ble mannfolkene nødt til å bære hjem sekkene med koks eller avfall – hvis de manglet handvogn. De mest utspekulerte fedrene sendte gjerne ungene nedover gassverkbakken på en spark eller kjelke, for å dra oppover en sekk eller to – etter at de først var nøye instruert om hvem av koksfolkene de skulle levere tomsekkene til. Den lange, møkkede og barnekjære karen med de snille, blå øynene, kunne finne på å fylle i sekken med den beste kvaliteten – selv om det på kontoret på forhånd bare var betalt bare for avfallskoks.

Det ble ett savn blant ungene i gata, da karen plutselig en dag var borte fra koksrampen – han var blitt nødt til å skifte arbeidsplass og hadde fått seg ny jobb med å fylle vaskepulver borte på Palmin.

Også en hver kramkar som drev handel med matvarer, var alltid utstyrt med ei saks på lomma – for raskest mulig å kunne klippe av de aktuelle lappene i rasjoneringskortene.

Nødvendigheten med hamstring i bygdene rundt byen grep om seg, etter hvert som matsortene stadig minket i kjøpmannshyllene - og når butikkinntektene ble så små at eieren ble nødt til å utvide salget med enda mer papir og kortevarer enn før.

Gårdbruksrike Byneset ønsket mange sultne byfolk velkommen til svartebørs-handel av både egg, ost og kjøttvarer - et farefylt engasjement for svært mange ryggsekkbærende hamstrende folk, når de foran hjemreisen omsider hadde våget å finne seg en plass i baksetet på en eller annen offentlige bussen, der de med sekken full av matvarer fryktet for påstigningen av kontrollerende, tyske soldater. Det ble etter hvert litt tryggere, da stadig flere anorakk og nikkerspåkledde markafolk, begynte å tråkke seg frem langs Bymarkas stier, forbi Fjellsetra og Skistua, over Storheia og nedover Skaret til noen Gudsutvalgte medmennesker – velbeslåtte Bynesbønder - men allikevel håpefulle og avventende bak kjøkkenvinduene, på ankomsten av slike hungrige, trengende og langveisfarende byfolk. Alle var fortvilte og slitne Bymarkatravere som kom for å trygle bonden om en matbit - til ei like fortvilt hjemmeværende husmor og en sulten flokk med store og små unger.

Det hendte at en eller annen av beboerne i leiegårdene inne på Lademoen og Lilleby kunne finne på å dele godene med naboen rett over gangen, eller med en eller annen barnerik familie blant de med aller dårligst økonomi. Det ble heller ikke så greit, når rasjoneringskortene hadde fått gjennomgå alt for ofte av kjøpmannssaksa, eller at hu Melke-Berntsen hadde sett seg nødt til bare å kaste skjellettet av det tomme rasjoneringskortet. Derfor vakte det takknemlig glede, de gangene den hjemkomne nordlandsskipperen i Tolva, delte innholdet i sine to medbrakte ottringer med de barnerike ungfolkene nede i første etasjen. Slike særdeles farlige ulovligheter måtte kamufleres på beste måte: Skipperen stilte derfor med den vanlige sjømannssekken fylt av lovlig medbrakt tørrfisk, mens de to tretønnene lagvis var fylt med storsild både øverst og nederst – men utspekulert nok, med kjøtt og fleskebiter i midten. Sjømannen var hjemme med Hurtigruta eller den sagnomsuste godsbåten Ranen hver fjortende dag, noe som beriket matveien til flere i akkurat gården der han hørte til - ved siden av at han som avholdsmann, byttet bort rasjoneringslappene for Vinmonopolets varer - til tørste artigkailla - og mot disses tilsvarende matlapper.

Men det var jo ikke bare maten som det ble manko på rundt om i bygårdene, for før selvproduksjonen av tobakk var kommet skikkelig i gang, var det ikke sjeldent å komme over et og annet røyksjuke menneske - på tiggerferd til steder der de håpet det kanskje kunne befinne seg en aller annen uavhengig og røykfri krabat - og som tilfeldigvis kunne ha litt på luringa.

Den mest ydmykende fremgangsmåten for å få tak i tobakksgifta, var å sende ungene på gateleiting etter de fiendtlige tyske soldaters ettertraktede sigarettstumper, som ved hjelp av skjelvende, brune foreldrefingre ble ribbet for det nødvendige sigarettpapiret, for etterpå å få plass i ett eller annet lite og velpuset, blankt aluminiumsetui, som de kanskje kunne ha beriket seg hos en eller annen russerfangen under plankegjerdet i Tolva - mot en brødblings eller ett par kokte poteter.

Etter at en mengde sigarettrøykende tyske soldater, i en god stund hadde holdt til både på Lilleby og Lademoen skoler – og derved forordnet med adskillige siarettstumper - gikk det etter hvert opp for de voksne og røykavhengige Jøssinggutan, at det kanskje ikke var hverken fornuftig eller hygienisk fornuftig, å sende familiens minste ut på sanking etter de germanske røykernes stumpede etterladenskaper. Av den grunn søkte noen fremsynte, tenkende individer blant beboerne, litt faglig og gartnerikyndig assistanse, av en treårs eksamensutdannet agronom fra Landbrukshøgskolen nede på Ås i Akershus.  Dette resulterte i at de tre mest fortvilte og tobakksavhengige mannfolkene i andreetasjen borte i Ladeveien åtte, startet ett høyst hemmeligholdt eksperiment på loftet i samme leiegården - for hurtigst mulig å komme i gang med tobakksproduksjon – og det ved hjelp av noen avleggere fra denne  Agronomens medbrakte tobakksplanter - helt nede fra Landbrukshøgskolen langt der nede i Østfold.

Resultatet ble formidabelt allerede etter meget kort tid - noe som resulterte i effektiv produksjon og tørking av vakre og velduftende tobakksblader - hengende i takbjelkene oppe på loftene i hver bidige leiegård, både i Ladeveien og nede i Gardermoensgata. Etter hvert ble de positive resultatene kjent rundt omkring i nabolaget, slik at loftsetasjene på både bedriftene Lade Fabrikker, Ståltaugen, Aktiebryggeriet, Nidar Sjokoladefabrikk og Smelteverket oppe på Rønningsletta, kom i gang med tobakksfabrikasjoner – og med hjemmetørking av blader som det helt spesielle – også på kjøkken og soverom der det bare var tørt nok - og uten at det ble alt for mye sjenerende, himavla tobakkslukt for ikkerøykende familiemedlemmer.

Stemningen i hjemmene rundt om, ble en helt annen under hele okkupasjonen.

Forts.

  

 

​​