LAMOGUTT Kap.11

TERJE BREDE WANGBERG

Lørdagen var kroppens rengjøringsdag.

Men lørdagene var ikke arbeidernes fridag, så Gunerius og alle de andre i Lavei`n som jobbet nede på Såpa - eller Palmin – var ikke ferdig med jobben før klokken ett. Den moderne bedriften hadde tidlig fått montert dusj, til bruk for de ansatte når arbeidsdagen var over. Lørdag ettermiddag var det naturlig at den arbeidende mor eller far tok med seg ungene til en ettertraktet rengjøring - i dame eller herredusjen - alt ettersom. Guneriussønnen var alt for beskjeden til å skulle stille naken sammen med fremmede folk, mens formann Hilmars sønnesønn ikke var blyg i det hele tatt. Bestefarens velvillighet tok en slutt da guttungen, Bjørn - svært høyrøstet kommenterte bestefarens utseende under de helsebringende strålene :

-Svær pillepill du har, bæssfar.-

 De andre i Guneriusfamilien brukte vanligvis det emaljerte vaskevannsfatet oppe på kjøkkenkrakken. –Du vaske dæ aldri, gut, tørke bare støv – var farens replikk.

Lørdagen krevde alltid bruk av den svære zinkstampen inkludert grovkost og Sunlightsåpe, før Gudskjelovkvelden kunne ta til med potetkak, kakao og radioens barnetime - når bare ikke radioapparatene ikke var beslaglagt av tyskerne. Det var liksom ikke det samme med disse krystallapparatene.

Søndagene hadde mange fridagstilbud. Selv om spasermulighetene nedover til havna var umuliggjort på grunn av de tyske innvandrernes tilstedeværelse med veisperringer og vaktsoldater, var runden rundt Brattøra populære utskeielser – og da aller mest til den nordgående hurtigrutas avgang, ved den faste kaia klokken tolv. Etter betraktningen av de reisendes familiære gråtetokter ved båtavgangen med hurtigrutas Midnatsol, gikk vanligvis spaserturen videre forbi den flytendes "levvandesfeskdunken", før de måtte gjennom tunellen under jerbaneskinnene, langsmed kaiene for Fosenbåtan, forbi togstasjonen, enda en gang over gangbrua, forbi kullageret te`n Dyre Halse, før de kom seg bortover til Innherredsveien,  der Strandveikrysset lå - og det illeluktende grønnhuset med pissoaret var plassert rett ved siden av Sykkel-Hansens lille sportsforretning, rett nedenfor Hermann Nilsens Fargehandel.

De som var ekstra gangbare brukte å legge trimturen over jernbanebrua, opp Søndre gate, følge trikkskinnene langsetter Olav Trygvasonsgata, over solide Bakkbrua – og videre med dårlig kirkelig samvittighet forbi Bakkkirka - der han Einar Bonsaksen turnerte på orglet og selveste sokneprest Sigurd Hesselberg brukte å tjenestegjøre foran alteret, når han bare ikke var på hytta. Like innafor lå Trondhjems Mekanske Verksted vegg i vegg med Gråmølna Politistasjon, og den storslagne jernvarebutikken Dahl & Brustad, før de altså passerte den populære sykkelspesialisten John Hansen - den ivrige søndagenes kirkegjengeren oppe i Lamokirka - som altså huserte i huset på samme side av Innherredsveien, der ei ettertraktet jordmor regjerte på døgntid, med navnet Astrid Eggen.  Jomfru Astrids alltid så nypussede messingskilt på hennes gatedør, ble av almenheten lest som Astrid Egen jordmor.

Før ankomsten til Burans lille hovedsenter, var det bare å følge de samme trikkeskinnene, for samtidig kunne de skyndsomt ta seg tid til å kikke nedover Fjæregata der selveste Lademoen Bedehus lå så fredsommeliug til  -   i nærheten av den samme gatestubbens Nummer En – det tidligere hjemmet til Gunerius og hans viv, der Helga Bredesdatter i bakgårdens først etasjes sovealkove - både hadde fabrikkert og frigjort parets eldstefødte datter.

Søndagsturenes sideblikk nedover Fjæregata - mot  det vakre Lamobedehuset -  var kanskje Vårherres lille antydning til den yngste av de spaserende, om at han noe seinere i guttedagene kom til å skulle gjøre en del gudstjenestelige ytelser på orgelgalleriet i dette bedehuset. Guttekoristen hos`n Ivar B. fikk da også seinere i livet muligheten til å takke ja som "Bælgtrækker", så lenge Lamokjerka var blitt stengt på grunn av at tårnet holdt på å `rammel` ned på sekstiåran.

Den absolutte nødvendige jobben var å sørge for nok luftanskaffelse - slik at orgelmusikanten kunne få traktere de svarte og hvite tangentene på en mest mulig skikkelig måte. Alt gikk forbausende bra i hele to år - inntil dagen kom da den femtenårige bælgtrækkende luftanskafferen mottok denne grønne kommunale lønnsoppgaven fra en goddemt kommunale kirkeverge – med stillingsbenevnelse "Belgtreder", og påført en lønnsydelse med kr.5,- for hver bidige søndag. Den offentlige, høytidelige stillingsbenevnelsen som Belgtreder ble i meste laget for femtenåringen – hvoretter han sa opp stilingen med øyeblikkelig virkning – vel og merke først etter orgelspiller Ivar J. Bonsaksens sluttakkord på samme søndagens Postludium. Den trivelige og alltid hjelpsomme Lamonitteren Henry Møsth overtok belgtræderjobben tvert. Gratis.

                                                        --------      

 Etter å ha passert det sagnomsuste bedehuset nede i Fjæregata - og før søndagens sluttetappe skulle finne sted, måtte turen gå forbi Jarleapoteket og Lamon`s storvokste Postkontor.

Med andektig ro og stille medfølelse, var det ingen annen mulighet enn å passere en diskrèt liten tregård i kroken like inntil der den alltid så vennlige urmakermesteren hadde sin lille butikk med det noe beryktede reparasjonsverkstedet av klokker.  

Fra spaserturen kan selvfølgelig ikke forglemmes at dette med den forsiktige anmodningen om litt ro og fred under passeringen av dette så vemodig vakre lille huset, ene og alene skyldtes - at innenfor det store gatevinduet med fortrekte, hvite gardiner - der befant Begravelsesbyrået Flataas seg - med mann og mus.

Når spaserturen allikevel måtte gå forbi denne spilloppmakeren av en armbåndsurtryllekunstner - og særlig etter å ha blitt litt depresjonsbefengt ved passering av Flataas Begravlsesbyrås dystre lokaliteter - var det utrolig behagelig å skulle passere den høyst livgivende fiskeforretningen Langø litt lenger borte i gata, for umiddelbart etterpå å oppservere den siste handlende på denne Innherredsveien - den tyttebærselgende nordmøringen Egil Ervig - butikkeieren som huserte selveste politi Gudding i andre etasjen, og som seksti år senere kom til å leie ut sin tredje etasje til en orgelspillende herremann – en gang født oppe i en fjerde etasje inne på selveste Lilleby.

Ved ankomsten til Burankrysset, hendte det at søndagsturens yngste deltaker tok til å få hjemlengsel, selv om familiefaderen tok seg tid til å berette at storbygningen på andre siden av gaten var selveste Mælkforskyninga - og at storhuset like bortenfor var velkjente Preservingen - stedet der de fabrikkerte turistprovianten under navnet "Død mann i boks".  

Etter endelig å ha passert denne tyttebærselgeren Egil Ervig, bars det rundt ett sobert hjørne, før inntreden med den parfyme-og velluktende hjørnebutikken til Fargehandel Tiller - åpnet syn og sinn seg for Lamotrikkens sporbelagte og noe langtrukne Mellomveien Boulevard, stedet der følsomme spaserende, fikk anledning til mot høyre å beundre avenyen med Østbyens usedvanlig vakre Lamopark - rikelig utstaffert med store lønnetrær, statuen av den for lengst avdøde politikeren Anders Buen - videre en populær men svært så råtten Musikkpaviljong, en brusende fontene i bakkehellingen nedenfor den ruvende Lamokjerka og grønne plener med benker i samme farge, omringet av veldig tettvokst buskas - velegnet for "laushoinnans" behov for å kunne gjøre fra seg - både på den ene og den andre måten – såfremt de var minimum to stykker. Likedan var det flere buskerike steder, hvor ganske sikkert virksomme ungdommer – noenlunde usett – kunne bedekke sin elskede, om bare ikke en eller annen blek og ivrig kikkende griskaill`n kunne få tilfredsstille sine lyster, litt anspent stående, bak ett eller annet avblomstret syrintre - og gjerne i nærheten av den runde, grønne og illeluktende pissoaren.

Spaserturen endte først en god stund etter passeringen av gladjenta Helga Olssons blad og fruktbeliggende hjørnebutikk.

Bare noen meter etter Helga Olssons spennende bladtilbudsbutikk, kan spesielt våkne turspaserende i de senere tider, lett kunne observere gateskiltet om oppvekstgården til kunstmalergeniet Bjarne Næss – vidunderet som etter sju års langvarige skolegang inne på Lilleby, kom seg nedover til Paris, etter på forhånd å ha blitt beriket med adskillige malerkunnskaper hos noen av de Trondhjemske penselsvingerne.

Like innenfor Næsshjemmet drev Kjøtt-Hamstad sin virksomhet, vegg i vegg med Baker Lein, der selveste fiolinisten Arve Tellefsens velsignede fader hadde sin arbeidsplass – som sjåfør ved bakeriet med byens beste vannbakkels og flest rosiner i hvetebollene. Elefantapoteket hadde trukket til seg snabelen og slått seg ned i nærheten av hovedinngangen til selveste Nidar Sjokoladefabrikk. Bedriftens utspredelse av elskelig sjokoladeduft overgikk til og med stygglokta fra den langveisunna beliggende Papirfabrikken inne på Ranheim – vel og merke de dagene da værgudan hadde sørget for ett velsignet østavær.

Mellomveien fikk en nokså brå avslutning med Trikkstaillan på den ene siden av veien, rødhuset til den alt for pågående Kommunistkristiansen på motsatt side, ved siden av gartner-Carlsson - han som inne på Lade leide ett uinngjerdet jordstykke av den Trondhjemske kommunen, for bruk til dyrking av smellvakre Løvemunn i mangfoldig farger – ettertraktede varer for tyveri og salg av hektiske gateguttselgere fra Ladeveien.

Togundergangen ved Lamotrikkens endestasjon, åpnet veien frem mot trygge Ladeveien og hjem til Tolvas fjerdeetasje – i rett tid til middagens servering av ferskjøtt med løksaus og med gele og vaniljesaus til dessert.

 

 Forts.

 

 

 

 

​​