Småfolk i Drømmeland

Småfolk i Drømmeland
Æ har skrevve ei ny bok! Klikk på bildet å læs mer om den

søndag 8. oktober 2017

BARNDOMSMINNER Kap.21.

TERJE BREDE WANGBERG

 

-Koffor vil itj du ha, da - sa hun til den staselige bydamen, påhengt en forlengst død sølvrev rundt halsen.

Far hvisket til Mor, om at det luktet både svette og parfyme.

 

-Hysj, din toillkaill - sa mor litt bestemt, men med en godt skjult trondhjemslatter.

 

- Hvorfor jeg ikke vil ha - svarte pudderdåsen - som far hadde begynt å kalle henne - jeg vil ikke ha lefser fra en skoeske - sa hun.

 

- Det e læms med Namdalsgomme. fra den reinaste skoeska som det va å få tak i da æ kjøpt turnsko te mæ sjøl før æ reist på denne bytur`n, Å turnskoa' n vart kjøpt te Landhandler'n i Bangsund - størrelse seksogtredve – og e fullstendig ubrukt – kunngjorde gardkona stolt.

 

- Mæn når Demses itj vil ha, så gir æ både læmsan og gommen te den blie sjafførn vårres. Ja,altså hain som sett forrest i det herre gamle kjøretøyet. - Dærmed basta - sa hun smilende til de andre passasjerene.

 

Alle i bussen "'torsja å flir" som det heter på Trønderdialekten der oppe Namdalen  - En god latter forlenger livet, - sa Far – han hadde satt seg lengst mulig unna reveskinnsdama som ga fra seg dåmen av både svette og parfyme.

Den blide og godslige sjåføren, ropte høyt bakover til passasjerene: -Bangsund neste stopp -. Og her gikk gamlekona av.

– Dessverre - syntes Ole Jakob.

- Bedre Namdaling finnes ikke, sa Far.

-Æ e nå egentlig Namdaling æ å da -, sa Mor litt småfornærmet og til det svarte far litt unnskyldende: -Nokka mått æ jo sei etter all serveringa av både lems og namdalsgomme! -.

 

Det ble omsider en endestasjon for denne bussreisen - tettstedet som altså hadde navnet Namsos og her kjørte
gamme
Ibussen nedover til kaia, for her skulle Lokalbåten - populært kalt Dampen, ligge ved kai.

Og det gjorde den så klart.

Ole Jakob klarte å stave seg til hva som sto skrevet - både over styrhuset, og framme på baugen. Med værslitte gullbokstaver sto det skrevet ROLLAUG og far fortalte før de fikk gå ombord, at det også var en annen båt som gikk i samme farta utover mot Storhavet.

Den andre Dampbåtens navn var HERLAUG. Begge båtene hadde altså fått historiske
navn.

– Fint ska det værra - Ole Jakob var blitt sliten etter alle faderfortellingene.

- Nå må vi kom oss ombord – det er jo seine kvelden -, mente far Klaus.

- Vi må finne oss et sted hvor vi i ett hvert fall kan legge oss litt nedpå - sa mor – og det selv om ikke båten legger ut fra kaia før klokken fire i morra tidlig -.

 

De var heldige og fant to litt lange benker under dørken i en stor Lugar, helt framme i Baugen. Far
hadde hørt Ole Jakobs bemerkninger om at han var sliten etter alle farsfortellingene
like
før de skulle gå
ombord
i båten og sa derfor at han tok seg den frihet med å fortelle selskapet om at Dørken på sjømannssspråket er gulvet og at Lugar er rommet som både kan brukes til å sove og å spise i.

- Baugen den er helt fremst i båten, kunne han stolt fortelle.

- Hva du kan, Fader Klaus. sa Mor.

 

Trøtte og slitne kom de seg ned båttrappen, fikk med seg de fem kolliene - altså fire kofferter og en stor
veske med tre skoesker, halvfulle av brødskiver. – Snitter – kom det litt bestemt fra Mor.

 

Faderen fikk lånt fire tykke ulltepper av Kapteinen ombord, slik at de fikk lagt seg nedpå de smale, brunlakkerte
trebenkene. De la de gode og varme morsstrikkede genserne under hodet, slik at sengeleiet ble sånn noenlunde komfortabelt.

 

– Ikke en gang Maria og Josef hadde det bedre da de overnattet borte i stallen -, kommenterte snusfornuftige Thea.

Ole Jakob fikk problemer med å   sovne, for på dette grove, gråfargete ullteppet som Kapteinen om bord
hadde lånt dem - sto det med svære, røde bokstaver: NDS - Namsos Dampskips Selskap.
Han hadde ikke funnet tannbørsten, for det begynte å mørkne og for første gang hadde ingen hjulpet han med Aftenbønnen - hverken Mor eller Far.

Før søvnen omsider kom sigende, hadde han allerede begynt å lengte hjem - til sin egen, varme seng.

 

- Og til Pianist-Jenny.

 

Men Gråspurven Punktum hadde altså fløyet sin vei - til hvor visste han ikke.

 

 

Forts.
​​

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar