BARNDOMSMINNER Kap.22

TERJE BREDE WANGBERG

Han ble den eneste i både Tia og Tolva som begynte på Søndagsskolen – og det var da han fikk høre at de som møtte opp borte i kirka på søndagsmorran klokken ni, fikk utlevert denne stjerneboka – hvor de ved hvert fremmøte fikk ett rødt stempel i det lille heftet. Lamokirka som var stappfull av viltre unger på søndagsmorran - og ungeflokken ble delt opp i klasser med en lærer for hver. Det var ofte bråk og spetakkel, og det gikk mye på det nyoppfunne tyggegummiet Caroxin fra Elefantapoteket nede i Mellomveien. Mange av ungan var ganske rask med tyggisen, før den som en pålimet klump havnet under kirkebenkene. Jeg fikk ros av moderen for at jeg stilte opp, såfremt jeg ikke heller hadde dratt på utflukt med en i gjengen. Mor Helgas ønske om Madagaskar-misjonering for guttungen som voksen, skulle vise seg ikke å slå til, men en del kirkemusikalske jobba ble det jo med tida. Han holdt ut ganske lenge med søndagsskolen, selv om han fortalte Gido at han syntes læreren var en jabbsjuk fyr som var dårlig te å syng. Men det skulle det bli orden på, den dagen da den lille, blide orgelmusikant Bonsaksen oppe på galleriet i kirka, sendte ut offentlig melding om at han kom til å starte ett guttekor - om ikke så alt for lenge: Han trengte i tilfelle mere lønn, for sønn nummer to var alt på vei i tomannsboligen oppe i Weidemannsvei`n nummer firogførti. Det kom til å ta tid før kirkevergen fikk summa seg med behandlingen av søknaden om mer pæng – hele to lange år. Men åran gikk jo fort også den gangen.

Difterien florerte storligen, så huslege Odd Smith ble godt kjent i hele nabo-laget. I Tolva hendte det ei natt at legen var nødt til å få tak i sykebil til to små mennesker – til den ene av dem også ved en senere anledning og i samme sak. Tuberkulosen herjet også over landet.

Borte i Ladebekken druknet ei lita jente – og borte i Borgengården var det en jentunge som fikk en plutselig død.

Knut Sverre i førsteetasjen i Tolva omkom, da han etter å ha vært på skøytebanen oppe på Rosenborg, falt ned en bakke og fikk skøytespissen inn i seg. En sorgens tid for hans guttekorkamerat oppe i fjerde etasjen.

Et uutslettelig inntrykk gjorde det også da bestekamerat Helge oppe fra Rønningsletta var på en ferietur oppe i Trollheimen, ramlet utfor en fjellskrent -  og slo seg i hjel etter ett fall på flere hundrede meter.

-At vi levve  -   sa`n Gido da de hadde dratt seg hjemover borte fra Labekken, bare noen ganske få minutter før det store leirraset gikk – og der mange hus ble ødelagt og flere mennesker omkom. Det satte også skrekk i mange av ungene som hadde ei mor eller en far nede på Såpefabrikken, da beskjeden kom om at han Nøstdal var funnet druknet i sjøen nedenfor bunkersan nedpå Lamon.

Lillebyskolen flagget på halv stang da ungene kom på skolen den mandags-morran da lærer Otto Solheim var død. Klassen fikk gå hjem.

-----

Grunnen til at både voksne mannfolk og guttonga måtte skifte sted for å få stelt seg på håret, skyldtes forskrekkelige oppdagelser - etter å ha hatt en fast frisør borte i tyskerbrakke like ved Jægerskvile. Hårfyren var en godt voksen og lite pratsom kar, men var ettertraktet på grunn av å være eneste kløpper`n  i nabolaget. Den lettliva Arne Bjærumfrisøren  borte ved Gråmølna var den artigste også for ungene, men det var så alt for langt unna. – Du e like langhåra når du ætterpå omsider har komme dæ hjem -. Fader Gunerius var som regel i godlaget.

Olsenfyren borte i brakka kjente til " alene om markedet forholdet" - han klipte med saks, og barberte med kniv fra klokka åtte på morran og til langt utpå kvelden. Etter hvert begynte han å glemme å ta denne krona i betaling av de voksne og femtiøringen for smågutan, ble litt for luggende i hodearbeidet og noe snedig med barten. Da lørdagene kom, sto han som regel i håravskjær til langt opp på leggene, og nevnte ikke et ord om hverken vær eller vind – slik kundene var vant til når de var til frisør`n.

Det var først da den skallete Sigvart nede i Gardermoensgata -  gjennom det store veggspeilet, så at mister Olsen drev å pusset den hårtomme hodebunnen hans ved hjelp av en støvklut og polermidlet Joni, at både Sigvart og alle de som ventet på tur begynte å ane uråd. Da han med bestemt røst forkynte at det var klipping han var kommet til brakka for å få gjort, fikk han ikke noe svar fra denne frisør Olsen.

En lørdags ettermiddag fikk Gunerius raskt på seg ytterjakka og dro før hans egen sedvanlige frisørstund skulle skje, da Olsen like før stengetid -  stiv i blikket - begynte å fekte med den lengste av barberknivene, etter at han først hadde brukt det hvite frisørpleddet på samme måte som om han skulle være en tyrefekter foran oksen på sin arena nede i Spanien.

Det ble doktor Smith som sørget for ambulanse og innleggelse inne på Østmarka.

Frykten for hårklipp satt lenge i blant gammelkundan, så ikke ei klippende sjel  forsøkte å overta etablissementet. Dessuten skulle tyskerbrakka tilfeldigvis rives uken etter. I krigens dager hadde det sikkert vært nok av tyske soldater med både flass og håravfall.

Forts.

    

 

​​