BARNDOMSMINNER Kap.23

 

 

TERJE BREDE WANGBERG 

 

Den ene av de to Matrosene om bord tok til med å få fram de kassene som skulle i land på den vakre Duun-øya, Jøa – plassen som professoren og toraderspilleren hadde fortalt Ole Jakob var fødestedet til dikteren Olav Duun.

 

Landgangen - som alltid sto på kaiene der båten la til, ble satt opp i mot dekket på skuta, slik at folk som både skulle gå fra båten og de som skulle reise videre, med sikkerhet klarte å få med seg pakkenellikene sine.

 

Alle fire vinket til "Professoren" da han gikk ned landgangen og de takket for reiselaget.

 

-Dætt var dætt -,

 

Sa Ole Jakob til søster Thea, som hadde kommet seg opp på dekket en tur. Hun trengte sikkert å få seg både en luftetur og en kvilestund fra en av Romantikkbladene.

 

Ole Jakob syntes det var veldig spennende, at denne såkalte og bråkede Vinsjen ved siden av den store åpningen ned til
lasterommet, skulle brukes for første gang siden båtreisen startet. Matrosen firte ned både en krok og ett nett til
den andre hjelpesmannen nede i bunnen av lasterommet, som satte fram kassene som skulle på land – etter at tauene var blitt strammet til og vinsjen satt i virksomhet.

Da kassene kom opp luka fra lasterommet, ble det hyl og hvin fra ett par av de store kassene - det var sikkert bare noen grisunger som hadde fått seg et nytt hjem på Jøa.

Det samme skjedde med flere andre kasser utstyrt med noen sprinkler i den ene sideveggen. For her kaklet hønene og et par haner gol med lyst og vettskremt glede.

 

-Dæm glær sæ sekkert te å få kom sæ i vigør i hønsegården – kommenterte Far - på sin litt skråsikre måte.

 

En av de påstigende passasjerene var en litt yngre mann, med et langt ansikt, rødlig nese og med et rødlig, krøllet hår.

- Han ser akkurat ut som far sin, da han var på samme alder, sa mor med et litt oppjaget ansiktsuttrykk - lett smårødmende. Til Ole Jakob kunne hun fortelle at denne karen helt sikkert måtte være sønn av en gammel beundrer av henne fra ungdommens glade dager.

- Han lært mæ å fesk etter ørreten langt oppe i fjellet der æ vaks opp - .

Ole Jakob forsto at hun gjettet at det var en sønn av ørret fiskeren - på grunn av det
rødfargete, krøllete håret.

 

Far Klaus sto borte ved langangen da Mor fortalte dette til Ole Jakob, så sønnen
til denne ørretsjarmøren gikk visst fort i glemmeboka. Han forsvant da også radig til storlugaren lengst bak i båten.

-No problems - sa Ole Jakob til seg selv. -Sånn er no eingang livet - la han veslevoksent til.

 

Både Far, Mor, Thea og Ole Jakob ble invitert opp til Skipperen - sjefen der oppe på Brua, stedet der skuta ble styrt fra.

Far hadde ropt opp da de lå ved kaien på Jøa, og spurt om muligheten for en "ailler så liten Audiens", som han kalte visitten.

Styrhuset var ikke noe stort lokale, syntes Ole Jakob og denne Skipperen var en stor røslig kar - iført en tykk, blå sjømannsgenser og ei svart blankskjermhue, som var det mest brukendes hodeplagget her i distriktet.

Han forklarte - med buldrende røst - om "skipsleia" som båten fulgte.

- Svært interessant, syntes Ole Jakob.

Skipperen tygde Skrå - det så de på hakeskjeggtustene og enda klarere kom det frem, da han åpnet vinduet ved siden av det store, runde rattet – spyttet skråsikkert og karravoli ut ei diger og saftig skråklyse og sa høyt til de besøkendes latter:

 

"Tvi flesk, sa kailln, han beit i grisrompa".

 

- Det var da voldsomt, da - sa mor, og fikk som svar fra Skipper'n, at alle brukte skrå - i
ett hvert fall de som jobbet ombord i båt.

Ole Jakob husket i den forbindelse - da han hørte på Kong Olavs Nyttårstale - og hvor Kongen nettopp var inne på dette med sjøfolk - for han sa klart og tydelig, at han ville sende en hilsen til alle sjøfolk – "Særlig de som er i båt".

-Ittno knussel, sa Ole Jakob til seg selv – han forsøkte seg på litt Namdalsdialekt.

 

Far var blitt litt urolig til sinns etter denne hyggelige praten med Skipper Skråtobakk. Han fant ut at det
ikke var riktig å finne fram Petterøes tobakkspakke - hverken den røde eller den blå - særlig ikke så lenge mor
befant seg der oppe til styrhuset. Ole Jakob merket fort at rastløsheten ikke ble noe mindre da også
Matrosen kom opp på broa og forsynte seg ganske grovt av skråeska som Skipperen bød fram - spandabel som han så ut til å være.

Ole Jakob syntes også denne Matrosen var en litt rar person - med samme blå sjømannsgenseren påsydd Namsos Dampskipsselskap som skipperen brukte, ei skitten blankskjermhu, ei spesielt vid og rompesid arbeidsbukse og med hendene djupt nede i de fenomenalt store bukselommene.

Ole Jakob la også merke til at Matrosen var tannløs - det var nemlig ikke ei eneste tann til stede, hverken i dette
menneskelige overpartiet nærmest selve nesen, eller i underpartiet noenlunde midt i det skjeggete ansiktet.

Alt dette la selvfølgelig årvåkne Ole Jakob merke til.

Særlig da også Matrosen åpnet et av styrhusets vinduer akkurat slik som Skipperen hadde gjort - for å fri seg med noe av denne skråtobakksausen som det sikkert var blitt alt for mye av. Dette var nok grunnen til at alle tennene var forsvunnet - de som siden fødselen av var ment å skulle tilhøre denne Matrosen livet ut. For Ole Jakob la spesielt merke til at den tannlause krabaten hadde problemer med å spytte slik en sjømann burde gjøre.

 

Han klarte ikke en gang å få sagt "Tvi flæsk"etterpå.

 

 

 

(Og Dampbåten Rollaug gikk videre innover den Indre Follafjord – mot moderens fødested, Årfor- - rett over det

bratte og Rasfarlige fjellet Skjolden).

 

Forts i Boka "Ole Jakobs – Barndomiminner" daglige kapitler på min Blog – terjewangberg.blogspot.no

 

Forts. 

 

​​