BARNDOMSMINNER Kap.24

TERJE BREDE WANGBERG

Rester etter krigsmaktens nødrakett-lagre befant seg i mang en kjeller eller loftsbod i noen år etter krigen. Disse ettertraktede og attraktive fallskjerm-eksplosivene ble spart til helt spesielle anledninger. Derfor var tidligmorran på første nyttårsdag en forlengst foråndsplanlagt og populær tid, for ettersøkning av nedfalne fallskjermer rundt om - blant all dritten og lorten utenfor fabrikkene både på Lilleby og nedover Lamon.

Ute på altanen - presis klokken tolv på nyttårskvelden -  hadde fader Gunerius  bedt en  alt for gløden junior om å beherske seg mest mulig under letingen av disse vidunderlige fyrverkerisrestene.

Det hele endte med en tidlig nyttårsmorgen-hjemfart – uten en eneste fallskjerm i silke, men med en spiller nyinnkjøpt dressbukse  med ett venstrebein full av kullsvart tjære. 

-Noen meddelelse om årsaken te elendigheita e fullstendig unødvendig  -. Faderens ganske oppkavete samtale med sin bolde viv, endte med en avtale om at sydame Høvik i Tias tredje-etasje, allerede på den første arbeidsdagen etter den skjebnesvangre, salutterende kvelden, skulle bli forespurt om istandsettelse av en eller annen gammelbuks. Gutten hadde desverre vokst noen få centimetre siden forrige uhell med tilsvarende samme klesplagg.

At Høvika var rask med å ta de nødvendige mål, var muligens grunnen til at han tilfeldigvis råket ut for lille Gammel-Erik utenfor Melke-Berntsen. Hun var påfallende sur, og lot dem ikke få den vanlige lille posen med alt kakerusket.  - --Det va stengt igår, så da har æ hverken kak-kunda eller kaksmula  - . Berntsen-kjærringa var amper og en smule høyrøsta syntes de to.

-Æ hente taug, en gammel konvolutt og en blyant – hold dæ klar borti porten. Erik var som alltid rask i vendinga, etter at de hadde samsnakket om hva de skulle foreta seg av elendighet. Melk-Berntsen og noen kaksmula hadde skapt irritasjon.

Erik fant frem konvolutten fra bukslomma, skreiv Malskait med store bokstaver utenpå. Etterpå gikk han bort til søppelkasse-kroken, raska ned buksa og dreit en drabelig sak nedi storkonvolutten, før han med store lukte-vansker fikk limt igjen postsaken. Pakkenelliken ble puttet ned i Malskait-postkassen, og den ene enden på den medbrakte taustubben ble knyttet til dørvrideren på Berntsen døra – den andre på samme måte i Malskaitdøra rett imot.

Etter å ha ringt på dørklokka på begge sider av den smale gangen, fikk de fart i kroppen, og sprang inn til Kafè-Laura op hjørnet. Der rakk Erik å spandere en femøring borte på fotballspillet, før de begge ble innhentet av mister Nilsen i andre, og rævkjørt inn i gangen for å bli presentert av begge Malskaitene og ei synlig forbannet Berntsen. De ble trua med både politi og foreldremeldinger for dem begge, før de gråtende fikk forlate arenaen med en tauende og restene av en istykker-revet brunlig papirsak.

-Dokker kain værra gla for at a Frøken Berit e dau – kunngjorde Nilsen junior.

De kom seg kvikt borti leikestua, som noen av de mest snekkervante unggutan hadde satt opp nederst på potetåkeren. Her kvilte de ut etter all sjalabaisen, før de fant ut at det kanskje var lurt å dra hver til sitt. Vidunderligheten sjøl  - den sangbare mister Nelson  -  dreiv som vanlig med skopuss utenfor inngangsdøra, samtidig med at han som husberyktet elsker av italiensk sangkunst foredro  `O,sole mio` – som ellers til svært blandet glede for alle de andre umusikalske leieboerne. Også denne dagen var han så engasjert at han ikke merket poden som sprang oppover trappa like ved

Fader Gunerius var heldigvis ikke hjemme. Ifølge muttra skulle han visst ha avtale med arbeidskompis Olaussen borte i stallen hos`n vognmann Møkkisen. –Du skulle også stille på samme plassen  -  i tjukkjakka, ett eller ainna hau-plagget og med beksømsko på beina. Snarest. Var meddelelsen.

Den populært kalte vognmann Møkkisen, sto klar med den fredsommelige Gampen, som han hadde lånt ut til de to arbeidskameratene Gunerius og Håkon for en billig penge  - med langslede og det som ellers trengtes av utstyr.     

Forts. 

 

​​